Sett meg i stemning og gi meg en båt

send meg ut med din pust

for min hud er naken og tynn

den siste dag i august

En dag jeg trodde jeg skulle bli forfatter

Lunka luft av natten treffer ansiktet hennes, og får panneluggen til å deles på midten. Det er stille ute, på den måten det bare kan være i skumringen. Alle små lyder blir forstørret og gjort synlige. Den vanligvis så lydløse blafringen når vinder virvler gjennom tretoppene, virker høy og nær. Hun lukker øynene og det føles som å henge fritt i lufta. Var hun kanskje egentlig en av spurvene? Fløy hun kanskje nå, på leting etter et tre å tilbringe natten i? Ville hun se hele byen under seg om hun bare åpnet øynene på rett tidspunkt? Nei. En katt skriker klagende, og hun ser den løpe over gata. Det er slike lyder man hører så spesielt godt om natten. Om dagen ville ingen la seg distrahere av noen katteskrik, kanskje ikke en gang hun selv, men nå, det lyttes. Kanskje er det derfor hun så ofte sitter slik, i vinduskarmen, med ryggen lenende til den ene veggen, og beina i kryss. Drømmende. Hun ser for seg hvordan den lille byen sover, og det er som om hun tenker så mye lettere da. Når alle andres drømmer er frie og ustyrlige, da slipper hennes egne tankestrømmer til. Hun stirrer hvilende ut i natta, og lar øynene fanges. Hun lar dem ikke blunke, slik at alt blir uklart og skurrete, som en våt vindusrute. En hinne, men den hindrer henne ikke. Nye bilder når henne, alting blir så annerledes, bladene på treet kan sakte men sikkert forvandle seg. Hun stirrer. Lar seg ikke distrahere. Prøver å ikke tenke en eneste tanke, men innser at det ikke er mulig. Stadig må hun innse at hun tenker, idet hun tenker på å ikke tenke. Kanskje det ikke skal være mulig å få fred. Er alle mennesker fanget inni sitt eget hode? Hver gang de prøver å hvile, og ikke tenke på noe, blir alle kastet tilbake til den samme virkeligheten.

Skyene var store og tykke, og himmelen blå bak. Jeg var den utvalgte, styrtende ut i den yrende natten. Solen var i ferd med å gå ned, og jeg så den. I veikanten skimtet jeg en pelskledd bylt, liggende i en unaturlig stilling. Det var ikke min tur å dø i kveld, og jeg sendte den en tanke. Da jeg minutter senere steg ut, ble jeg stående og se. Tente en røyk, den første denne dagen. Det var kveld, og jeg oppdaget en bakke. Ble stående og se på den. I kjente omgivelser, men aldri før hadde jeg sett denne bakken. Tanken om å gå den slo meg. Bare denne lille trangen etter å stå på toppen, for så å gå ned igjen. Forvissheten om at jeg kunne. Men jeg gjorde det ikke. Det er ikke jeg som skal gå denne bakken, ikke denne gangen.

 

Da vi var superstjerner

SEAT OF POWER, originally uploaded by davies.thom.

Så satt jeg der, alene, og forstod at høsten er her. Vinden rev i jakken min på den måten jeg ikke kan unngå å gjenkjenne. Enda trærne ennå er grønne, kunne jeg lukte dem bekymre seg. I veska mi lå en paraply. En sort paraply, og jeg oppdaget at den matchet både jakken, buksen og også vesken min. På den første høstdagen satt jeg der alene og var sort.

sensommertanker

Mange ganger liker jeg å la skjebnen få bestemme litt for meg. Men denne gangen rotet den det bare til. Søknaden min til Filmkraft ble sendt i to deler 2 august, både elektronisk og i posten. Men så fikk jeg vite at søknaden min i papirutgave ikke kom fram, og derfor ble ikke søknaden min vurdert. Min stille stemme som nå skulle snakke litt høyere, først skulle den hviske, forsiktig i øret til filmkraft, og de skulle avgjøre om de likte min tone. Om de tror den kan synge høyere?

Da jeg fikk vite at søknaden min ikke en gang hadde blitt vurdert, forstod jeg plutselig selv hvor mye jeg faktisk vil dette her. For en stor skuffelse det var! Tårene bare begynte å renne uten at jeg kunne stoppe dem, og med et forstod jeg alle idol og skal-vi-danse-folka som gråter når de ikke går videre. En glasskrukke med håp og drømmer som hensynsløst slippes i steingulvet. Men jeg skal være en av de deltakerne som tørker tårene. En av de som sier at de skal vise dem, de skal komme igjen neste år, de skal vise dem alle sammen. For min STIM skal trylle seg inn i noens ører. Jeg vil vise noen at jeg faktisk finnes. At en tanke ikke nødvendigvis må snakke så høyt, sånn med det første. For i stillheten er hørselen skjerpet. Regndråpene som treffer bladene på det treet med høyest krone, på den greinen der svarttrosten sang vårsangen sin, før den lettet så enkelt, og et eneste blad løsnet, dalte, og traff sølepytten ved siden av løvetannen, høres så mye bedre da. 

Takk til dere som gjør at jeg har beholdt håpet, dere betyr alt for meg! Dere vet hvem dere er <3