Mange ganger liker jeg å la skjebnen få bestemme litt for meg. Men denne gangen rotet den det bare til. Søknaden min til Filmkraft ble sendt i to deler 2 august, både elektronisk og i posten. Men så fikk jeg vite at søknaden min i papirutgave ikke kom fram, og derfor ble ikke søknaden min vurdert. Min stille stemme som nå skulle snakke litt høyere, først skulle den hviske, forsiktig i øret til filmkraft, og de skulle avgjøre om de likte min tone. Om de tror den kan synge høyere?
Da jeg fikk vite at søknaden min ikke en gang hadde blitt vurdert, forstod jeg plutselig selv hvor mye jeg faktisk vil dette her. For en stor skuffelse det var! Tårene bare begynte å renne uten at jeg kunne stoppe dem, og med et forstod jeg alle idol og skal-vi-danse-folka som gråter når de ikke går videre. En glasskrukke med håp og drømmer som hensynsløst slippes i steingulvet. Men jeg skal være en av de deltakerne som tørker tårene. En av de som sier at de skal vise dem, de skal komme igjen neste år, de skal vise dem alle sammen. For min STIM skal trylle seg inn i noens ører. Jeg vil vise noen at jeg faktisk finnes. At en tanke ikke nødvendigvis må snakke så høyt, sånn med det første. For i stillheten er hørselen skjerpet. Regndråpene som treffer bladene på det treet med høyest krone, på den greinen der svarttrosten sang vårsangen sin, før den lettet så enkelt, og et eneste blad løsnet, dalte, og traff sølepytten ved siden av løvetannen, høres så mye bedre da.
Takk til dere som gjør at jeg har beholdt håpet, dere betyr alt for meg! Dere vet hvem dere er <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar