18.32

Neste dag, i virkeligheten, tenkte jeg på hvordan tankene kan forandre seg så mye, helt uten at det er meningen. På morgenen var jeg glad og fornøyd over å bo midt i byen. Jeg møtte nesten ingen folk på vei hjem, mange sov nok i sengene sine, enda ikke klar for å ta fatt på en ny dag. Jeg var på vei hjem fra nattevakt, hadde gjort mitt og kunne tenke mitt. Jeg tråkket rundt slaps og snø, og var glad for å være i live.

Senere den dagen bestemte jeg meg for å ikke gre håret. Jeg hadde ting å gjøre, men orket ikke å bevege meg ut av døren. Tiltaksløs og trøtt forestilte jeg meg den iskalde luften, og våte sko fordi snøen smeltet. Jeg lagde meg et forferdelig bilde av verden der ute. Noe jeg tok avstand fra, og nektet å gi meg til kjenne. Jeg ble inne hele dagen, så ikke ut vinduet en gang. Vet ikke hva jeg brukte tiden på den dagen, men til slutt tvang jeg meg selv ut for å kjøpe kaffe. Jeg gikk ut av døren, og de få meterne bort til sjokoladepiken. Ventet utfor mens jeg røyket, og tenkte, det er ikke så verst. Jeg frøs ikke så mye som før, enda jeg hadde åpen skinnjakke og sommersko. Dette kunne jeg takle. Så kjøpte jeg kaffe. Så drakk jeg kaffe. Etter en liten stund gikk jeg ut.

Da jeg våknet, kikket jeg opp på et bilde på veggen, og ble minnet på en drøm jeg hadde hatt. Bildet var av en hest i sprang, med meg på ryggen, og kraften fra den store kroppen løftet oss over hinderet. I drømmen var vi i det store gamle huset til mormor og morfar. Jeg sto på terassen, og så hesten komme løpende. Den hoppet enkelt over porten, og fortsatte å galoppere mot meg på den store terassen. Jeg så han sikte seg inn på det neste hinderet, som var terassegjerdet, og jeg veivet med armene for å stoppe han. Hesten visste ikke at det var flere meter ned til bakken på andre siden. Et øyeblikk, det siste galoppspranget, var det som om jeg så ham i sakte film, bakbeina som settes under den store kroppen, bøyes i hasene for å kunne finne styrke til å hoppe, frambeina som løftes fra bakken synkronisert med bakbeina som tar dette ekstra dype spranget, og i dette sekundet er alle kreftene i spenn, musklene samler seg for så å kunne gi styrke og spenst, tenk om jeg kunne stoppet han nå, tenkte jeg, og visste det var umulig, nå skulle han hoppe, og det han ikke visste var at han skulle hoppe i døden. De tynne frambeina ville ikke kunne ta imot han på grusen langt der nede, og jeg var ved å skrike, men det var som om skriket satt fast langt inne i halsen, og alt jeg kunne gjøre var å holde pusten og se på min hest glinse i den brune pelsen som glødet i sola. Så var han over, og på vei mot landingen så jeg han oppdage sin skjebne. Den store kroppen kveilet seg, liksom for å prøve å omstille seg, et siste forsøk på å la frambeina lande langt der nede, men det var for sent, alle muskler hadde bestemt at de skulle møtt fast grunn, og da de ikke gjorde det forsvant alt, han begynte å ta salto framover, den kraftige nakken på vei mot bakken, og enda var det litt tid, han ville bikke enda mer framover, ryggen ville treffe grusen og han ville kjenne den intense smerten, og kanskje ville han ikke dø med en gang, han ville kave for livet sitt, slik hester er skapt, alltid med ønsket om å la beina bære, for beina var det eneste han kunne stole på, de ville frakte ham hvor som helst om han ville det, og det ville han, når som helst ville han kikke seg til siden, i samme sekund som bakbeina tramper om, før han setter avgårde i en lett galopp, slik er hester, de vil alltid være klar til å løpe, og jeg så for meg hvordan han ville ligge der på bakken med brukket rygg, og desperat prøve å komme seg på beina. Jeg var allerede i tanker om hvordan komme ned til han raskest mulig, så jeg kunne roe han med vant stemme, og antakelig ville jeg ikke gråte enda, for nå måtte jeg være sterk for hesten min, og jeg ville legge en hånd på manens feste, holde den stødig der før jeg begynte å klappe han i pannen med den andre. Prøve å hindre han i å la hesten i han ødelegge kroppen enda mer. Men så skjedde det underlige, idet kroppen skal treffe grusen der nede i en forferdelig stilling må jeg ha lukket øynene, for det neste jeg ser er bakbeina ta sats der nede, verdens største kraftanstrengelse løfter den tunge kroppen opp, og jeg ser hva han har tenkt, han vil hoppe opp igjen. Jeg tenker at det er umulig, at dette gjør vondt verre, nå vil han falle ned nok en gang. Men han bare hopper høyere og høyere, og jeg ser med ett at han har en rytter på ryggen nå, en jente jeg ikke kan gjenkjenne, med helt hvitt hår og lys hud, og jeg tenker at hun minner om et spøkelse. Men hun sitter der, stødig på min hests rygg, og sammen letter de, frambeina kommer over gjerdet, og hele kroppen følger etter, de lander oppe på terassen hos meg, og mer kan jeg ikke huske.

Jeg tenkte på snøen da jeg la meg den kvelden. Den var så hvit og lett, liksom så ren. Jeg fikk lyst å bade i den. Vasse ut til knærne, for så å kaste meg ned på magen, såpe meg inn med den for å ikke la overgangen ved navelen bli så kald. Da hele meg var våt ville jeg legge meg på rygg i snøen, naken og med hvit hud, og kikke opp mot himmelen. Jeg ville stirre på et punkt mellom trærne og skyene, prøve å la sjelen min følge øynene, bli dradd inn i noe der oppe, og kanskje ville jeg ikke komme tilbake. Kanskje ville jeg bli der oppe. Flyktig i det blå. Jeg frøs ikke ennå.

Litt lengre borte satt det en katt. Den lot som den ikke så meg, men jeg visste den fulgte med. Jeg viet den ikke så stor oppmerksomhet, annet enn vissheten ved at jeg ikke var helt alene. Jeg, hvit mot hvit, og den, svart mot hvit. Bortsett fra magen. Den var hvit som snøen, og det så ut som den ikke hadde noen mage. Der hvor magen er, så det ut som den hadde en oval grop inn i kroppen, som om den hadde et hull i seg. Da ville den aldri kunne spise, for den hadde ikke noen mage å la føden fordøyes i. Det måtte bety at den ikke levde, og dette følte jeg på der jeg lå. Jeg var begynt å føle kulde nå, huden var stiv og frossen, og jeg prøvde å la være å hutre. Huden var hard og nuppete, jeg skulle ønske solen ville komme fram. Jeg skulle ønske den tok til å tine meg, og så for meg hvordan det ville se ut. Som når noen har satt ut et kamera og latt det filme, for så å spole filmen, så man kan se de små forandringene, og så drastisk det ser ut å se alt det som i hverdagen er oss usynlig. Slik ville det se ut når snøen smeltet lagvis rundt meg. Etter en liten stund ville det bare være noen få flekker igjen, kanskje en like ved armen min. Da ville jeg legge mitt hode på den, og puste varm ånde mot dette siste spor av vinter, og slik ville jeg og solen utslette alle spor. Bare meg selv igjen. En hvit kropp mot ennå ikke grønt gress. Om noen hadde filmet enda noen uker, ville de kanskje se huden min sakte men sikkert få en gyldnere glød. Folk ville kanskje la seg fasinere av dette, at et lite hvitt menneske kunne begynne å se levende ut bare av at solen traff det i noen timer og dager. Jeg ville late som ingenting og smile forsiktig mens jeg tenkte, jeg er lagt i lake og nå treffer solen meg slik at noe av meg blir usynlig, de kan ikke se hele meg. Som når en kvist i badedammen ser ut som den er delt like under overflaten. Man blir lurt av en hinne som brytes, slik de nå ikke kan se mine innerste tanker. De kan heller ikke vite at jeg engang skrubbet meg i iskald snø, bare for å oppleve denne våren. En liten fugl lander på stortåen min. Den kiler meg forsiktig, før den letter, og forsvinner.

23.12.10, skriver et kort

Du vet det ikke, men nå fløy den rette svarttrosten forbi vinduet utenfor, og nå må du tenke på fuglen mens du åpner, sort mot hvitt for det er snø nå, men snart er det vår og da skal du få en prestekrage av meg. Skal, skal ikke, skal, ferdig gå!

24.12.10, ser ut vinduet

Snøen la seg slik vi likte det, som et stort mykt teppe av bomull utenfor, og jeg likte å tenke på å base i den. Jeg lekte med tanken om å bare kle av meg, og gå ut på bare, kalde føtter, stille meg opp, med armene strakt ut til siden, som om jeg lente meg mot en sterk vind. Så ville jeg la meg falle framover, kjenne etter i hele kroppen hvorfan sekundet ville vare ekstra lenge, før jeg traff den myke, lette snøen. Jeg ville ikke kjenne kulden med en gang, grepet av øyeblikket som jeg jo var. Så delilig det ville være å bare være til. Kulden ville først komme etterpå. Når jeg kjente snøen smelte mot hoden, fuktig, nærmest som dugg. 

(så gjorde jeg det)

20 Desember 2010, jeg begynner å innse at det nærmer seg jul

Jeg gikk bortover og trodde at det var en helt vanlig morgen. Jeg visste lite om at du satt der og ventet på meg rundt hjørnet, og var så vakker i din sorte drakt mot den hvite snøen. Jeg stoppet opp for å ikke skremme deg, og da kikket du på meg med orange øyne. Der stod jeg og skjønte at jeg var havnet hvor jeg skulle, jeg skulle se en svarttrost i byen for første gang, og jeg hvisket, «vent på meg!»

Da jeg våknet hadde jeg en følelse av å ha drømt noe i form av skygger på en tegning. Jeg prøvde å få tak på drømmen, og kunne erindre noe om en barnevogn og noe jeg skulle skaffe. Det var noe med å gå i butikken, og noe med å ikke miste. Det var en mann av utenlansk opprinnelse jeg skulle forholde meg til, og han bodde i en blokk med en stor stein i heisen. Jeg vet ikke hvorfor steinen var der, men jeg tror det bare var et midlertidig oppholdssted. Jeg tror jeg prøvde å få barnevognen inn i heisen, kanskje var det steinen jeg skulle frakte. Jeg husker ikke mer og bestemte meg for å prøve å glemme det hele.

 

17 desember 2010

16.08, har spist rundstykke og laget grønn te med ingefær og honning i et forsøk på å reparere meg selv innenfra.

Det er så mange mennesker, de vandrer rundt alle sammen, jeg vil driste meg til å si: vi famler i mørket! Idag så jeg en hund som gjorde det samme. Den sto bundet til en stor palle inne i gangen til postkontoret, og det hadde krøket seg sammen i et hjørne, så tett inntil veggen som mulig. Der satt den og kikket rundt seg med et forskremt blikk. Den var helt spesiell, helt nydelig, men så redd, så redd. Jeg prøvde å prate til den, men den ville ikke ha noen kontakt. Det slo meg at den minnet meg om meg selv.

Det er egentlig ingen forskjell på mennesker. At vi går omkring og tror at vi elsker noen mer enn andre er en slags missforståelse, sa hun. Javel, men hva med oss? sa jeg. Det er ikke noe oss, sa hun, eller dem. Det finnes bare vi. Ok, sa jeg, så hva med vi? Hun stoppet. Ansiktet hennes lyste opp og hun strakk armene i været. Så ropte hun VI FAMLER I MØRKET! og hoppet opp det høyeste hun kunne. Folk snudde seg for å se hvem hun var. De forsto ikke at det er umulig å vite hvem noen er ved bare å se på dem. K.H

 

og vil vi alle leve evig,

og aldri forlate våre sjeler,

som hester lenket i bittet?

I går kveld begynte jeg plutselig å gråte etter å ha sett en film på sengen. Den handlet om en fantastisk jente som døde i ung alder, hun var kunstner og hun elsket hester og mer vil jeg ikke fortelle, jeg vil heller spørre deg: tror du det kunne hende meg også? Jeg begynte uansett å gråte fordi jeg kom til å tenke på alt jeg har mistet, og alt jeg mister her og nå, hver eneste dag mister jeg mer og mer, og alt er ugjennkallelig og for alltid forbi. Jeg lot tårene renne alene på det mørke rommet, og en tanke slo meg: hvor er jeg egentlig? Jeg prøvde å late som jeg var i en labyrint, jeg lukket øynene enda det allerede var mørkt, og så for meg alle veiene jeg hadde å velge mellom. Det virket ikke. Jeg var like fortapt og alene, klarte bare ikke å få føttene til å rikke seg..

Da jeg endelig våknet var det med vissheten av å kunne mer enn jeg kunne da jeg la meg. Det må ha vært noe jeg har drømt. Ikke har jeg noen anelse om hva det var heller, en slags ukjent ny kunnskap. Jeg prøvde å kjenne etter i fingrene, som for å finne ut om de hadde noe å vise meg. Ingenting skjedde. Jeg satte meg ned i sofaen og prøvde å tenke. Etter en liten stund kunne jeg ikke lengre erindre følelsen. Jeg lagde meg en kopp te.

 13.12.10

I går hadde jeg tenkt å late som jeg var fransk. Ikke som at det var sommer, men som at jeg var kommet til et nytt sted, og ville utforske det. Helst ville jeg reist, dukket opp på nytt underlag, i helt nye klær og kun med mine egne sko på beina som skulle minnet meg på hvem jeg var. At jeg fortsatt var Sophie. Men det gikk ikke. Jeg måtte finne på noe annet. Jeg måtte oppdage Stavanger på nytt. Jeg skulle ikke gå ut og sette meg på min faste café, jeg skulle være ny, sette meg på et sted jeg ikke pleier gå, kjøpe en kaffe av noen jeg ikke hadde sett før og finne meg en vindusplass, og der ville jeg sitte og bla i aviser og se på alle menneskene som gikk forbi. En skissebok ville jeg såklart ha med meg, og i den ville jeg skrible ned tankene som måtte falle ned i hodet, som for eksempel om hvordan menneskene hadde forskjellig ganglag, og om jeg så noe mønster i det hele. Kanskje ville jeg se en søt dame med morsom hatt. Kanskje ville jeg vinke til henne om hun så i min retning. Men så gjorde jeg det ikke. Jeg sovnet. Sov på sofaen. Våknet. La meg i sengen. Sov. Jeg bare sov og sov, i nesten et helt døgn, som om hele meg måtte repareres innenfra, og hva var vel bedre enn å sove mens det hele pågikk. Kanskje jeg skal late som idag.

14.12.10

07.29

Jeg fant fuglekvitter på Spotify, og hvis jeg lukker øynene kan jeg nesten se for meg toppen av de høye grantrærne og den blå himmelen der oppe. Jeg kan omtrent føle suset av vinden som får grantroppene til å svaie, som om de er nært og langt vekke på en gang. Om jeg slapper av i hele kroppen og kniper øynene ekstra hard igjen, kan jeg se for meg hvordan det ville ha vært å være der oppe, en liten fugl i grantroppene med oversikt over hele skogen. Jeg var bare en jente der nede på bakken. Men jeg var ei heldig jente. Jeg husker jeg følte meg fri og glad, med min venninne ved siden av meg, begge to liggende på ryggen med barnåler i håret. Jeg kan ikke huske at vi sa så mye. Jeg tror vi undret oss litt på hvor mange forskjellige fugler vi hørte, for jeg har en erindring over en liten bok vi lagde i etterkant, der vi noterte oss hvilke fugler vi visste om i denne skogen som foressten lå et godt stykke fra nabolaget vårt. Det var ikke den vanlige skogen og derfor ble det mer hemmelig, mer magisk, å ligge der og kjenne duftene av skogen som var bare vår.

Hvis man så på denne skogen fra avstand, lignet den en stor øy. En øy med grønt hav rundt. Det var noe eksotisk og drømmende ved den, for den var så rund, nesten usannsynlig rund, som en slik øy man noen ganger kan høre om på tv eller kanskje i en barnebok. Dette grønne havet blafret i vinden, som små bølgeskvulp. Jo nærmere man kom, jo mer av skogen så man, som om den avslørte noen få av sine hemmeligheter, men det var ikke før man var så nær at man kunne røre ved den første greinen, at man virkelig så hva som åpenbarnte seg der inne. For utenifra var skogen så tett, så tett. Men så snart man steg inn, dukket under den første tunge greinen, var det som å komme inn i en slags ny verden. Så åpent og samtidig så tett. Her lå vi og hørte på fuglekvitter. Her skaptes drømmer og lengsel, og vi visste ingenting ennå.

08.29, har tatt oppvasken og laget meg en kopp vanilje-te

Tenk hvordan det ville være å bare gå tilbake i tid. Å for eksempel bare sette på noe musikk som fikk deg i stemning, og førte deg tilbake til din gamle kropp, men med de samme tanker og erfaringer som idag. Så fikk du oppleve det hele som en film, kanskje omtrent som å se en film på ny, gjerne en film du hadde som favoritt i barndommen, for meg ville det vært som å se Lion King, og jeg kalte det aldri løvenes konge, for helt fra jeg var liten hadde jeg lært hva som var det ekte, og jeg skjønte ikke alt de sa, men jeg likte å lytte til tonene og melodien i ordene, og lærte dem utenatt. Omtrent slik ville det kanskje være om man hoppet tilbake i tid, og var i sin barnekropp for en liten stund. Jeg ville prøvd å kjenne ekstra etter på følelsen av å være så liten og lett. For jeg tror ikke jeg kunne forandret handlingen, man ville spilt seg selv nøyaktig slik den aktuelle dagen fant sted, og bare kjent hvordan ordene kom rullende, og kroppen gjorde sitt. Men jeg ville som sagt nyte følelsen av at kroppen bare visste hva den var i stand til. Kanskje den tok til å klatre i et tre? Da ville jeg prøvd å kjenne ekstra etter på de sterke knærne, kjent hvordan de tok meg oppover, oppover, allerede større og bøyeligere enn resten kroppen. Antageligvis allerede med flere skrubbsår, men de gjorde ikke det minste vondt, for jeg ville ikke en gang ha plaster. Tro om det ville vært enklere å kjenne den svake smerten fra skrubbsårene enn styrken fra knærne?

(10.27, har spist en mandarin og laget blåbærte)

Da han bredde teppet over meg, og passet på at beina mine var dekket, latet jeg som jeg var død. Jeg stirret stivt framfor meg, kunne skimte den ene hånden min med rester av rød neglenakk. Jeg skulle nok ha fjernet den for et par dager sin, men hva kunne jeg gjøre nå.. Hånden lå urørlig på siden av meg, og jeg lukket øynene. Lot meg frakte til et slags drømmeaktig landskap hvor jeg bare gikk rundt og kikket i forskjellige rom. Det var ikke så mange møbler i rommet, bare en og annen stol og noen stearinlys. Jeg kunne erindre deler av en samtale, men klarer ikke å gjenskape den. Det var liksom bare en følelse av munner som snakket. Fred og stillhet.

22.31, ligger i senga

Menneskets verste fiende er seg selv, de må hele tiden prøve å løpe fra seg selv og andre artsfrender, og de kan ikke ta et hopp til siden, slik som haren, for å avlede en forfølger i snøen. Menneskene er vanskelige slik, de skal nemlig være så skikkelige alle sammen. De vil finne og bli funnet på en ordentlig måte. Jeg skulle ønske noe helt sykt kunne hende meg, som at en stor luftballong ble hakket på av en liten ørn eller måke, og den begynte å ta inn luft, omtrent som en båt, bare der oppe i det blå, og den skulle så ta til å dale ned mot meg. Jeg ville først vinke på liksom, bare for å prøve å gjøre det som var minst forventet av meg, liksom for å bryte en slags forutbestemt pakt. Så skulle den komme nærmere og nærmere, og jeg ville til slutt innse at den kom til å lande rett foran meg. Jeg ville se den ukjente i øynene og kanskje ønske han/hun velkommen tilbake, fortelle han/hun at fantastiske ting er i ferd med å hende, helt på ordentlig, og akkurat nå.

Selv om vinteren kan være fin, så har jeg denne lengselen. Jeg vil ha sol og naken hud, jeg vil ha klær som henger så enkelt på kroppen, jeg savner friheten ved å kunne tusle ut uten å finne verken sko eller jakke! Jeg vil dykke i lunka vann, kjenne bølgeskvulp mot haken hvis jeg ligger stille i vannoverflaten som en krokodille, og later som jeg venter på neste offer, med det gjør jeg ikke for jeg er snill innerst inne,  jeg vil tørke meg i solen slik at håret former seg etter underlaget og mitt hode, og blir et mystisk bindeledd mellom meg og kloden, vannet og solen. Jeg vil plukke et blad og late som jeg spiser det, leke med tanken på at om jeg skulle bli forlatt på en hytte uten vått eller tørt, så ville jeg faktisk kunne overleve på blader og bark, jeg ville finne bær i skogen og vaske meg ren i elven, så enkelt det ville vært å ha det slik. Jeg vil sette meg på et hvilket som helst tog og la det frakte meg hvor jeg måtte ønske, jeg kunne ha med meg en sovepose og vite at hvor som helst kan jeg bo, for jeg ville ikke fryse, og kanskje ville jeg velge å dra helt til et annet land, for selv om Norge er fint så kan Frankrike være finere, og kanskje ville jeg dra dit. Jeg ville pakke sekken, vaskepulver, undertøy og kanskje en genser, skissebok og noen gode penner, og så ville jeg sette meg på et tog som kunne ta meg med, og framme i Frankrike etter litt om og men ville jeg spasere selvsikkert ut av toget, og det første jeg ville gjøre var å kjøpe meg en baguett og noe godt å drikke, jeg ville finne meg en benk og sitte der og studere alle menneskene, og kjenne at jeg elsket dem alle, bittelitt, og det ville jeg være i stand til å tenke fordi solen gjorde huden min gyllen og fin, og håret mitt fikk lyse striper. Jeg ville le litt når jeg ser en stor knute, og kommer på at jeg ikke har greid det siden jeg forlot Norge, og kanskje ville jeg skaffe meg en børste og gre det, men sannsynligvis ikke, jeg ville nok heller la hår være hår, kanskje ville jeg gre det litt med fingrene en time senere, men ikke nå, jeg ville sitte der og smile mystisk, for jeg har ikke denne kulden som tærer på meg, som får meg til å samle opp et ekkelt hat og kun smile av og til, når jeg for en liten stund kan komme til å glemme av at jeg egentlig er iskald på beina fordi jeg valgte sko kun etter buksa jeg hadde på meg, og ikke etter snøen som hadde lagt seg i Stavanger for en dag, for slik liker jeg det, jeg vil gå ut og treffe herlige mennesker i tynne sko og tynn jakke og ikke tenke så fælt på hvem det er som jager oss mennesker hele tiden.

Det var slik jeg likte det, deg og meg sittende på en kvist, plystrende på små melodier om våre tanker, og noen ganger ville vi plystre på likt, det likte vi best, og da så vi litt på hverandre, og visste at vi var litt like, vi sa det ikke høyt, men vi visste det, og da ville du kanskje en sjelden gang plukke et lite blad som vokste på din side av kvisten, og gi det til meg, og jeg ville takke sjenert og plante det i hånden, der ville det gro fast og vokse sammen med meg, så fint det var å leke fugler enda vi ennå ikke kunne fly.

 

Det kan jeg glede meg til, til naboen begynner å skaffe seg

premiefønix.

I år, som mikrofon kan jeg synge solo når jeg vil..

Stop to the beat

bambam -før du blir kvalm

du det er kult

å nei,

det er et ferdig prosjekt

som et fiskehode

sa du,

og danset i vei til musikk.

Han flytter til usa

sang han

og kom kom kom tilbake.

Var det kanskje det

jeg var sikker på,

det er kulere

enn å ha et beger

i te-en på bordet

jajaja sa gitaren

det var det

den hadde igjen.

Hvorfor så du meg ikke da jeg gikk forbi? Mellom trærne der borte trødde jeg stille over mosen og du så meg ikke. Var det fordi jeg gikk så stille? Trødde varsomt over den myke matta, lot den ta over for mine små trinn, denne grønne matta som jo var ment for sin oppgave. Var det fordi jeg gikk i ett med de høstfarga bladene? Blafret håret mitt i takt med de snart fallende bladene, ga de mine egne farger en annen, kjedeligere? For hvem kan vel måle seg med et løvtre i full prakt, det viste seg sterkere og vakrere enn meg, jeg ble usynlig der ved siden av, kanskje, lille meg med brunbeige hår, så klart så du meg ikke, det var kanskje en fugl som fløy fordi ansiktet mitt idet jeg så på deg med mine faktisk blå øyne, en blåfugl, ja det må det ha vært, og den viftet med vingene sine i takt med mine øyenvipper, du kunne ikke se at jeg hadde farget dem svarte for anledningen, deg, på en benk der borte. Du så meg ikke, men jeg så deg, hele tiden.

 

Alle med humor

har gira seg sinnsyke

baklengs og speilvendt samtidig

så rart at jeg kunne de tallene i hodet

sammen med en bakvendig tanke

«nå vil jeg følge deg i all evighet»

Nå er det tøft

men vil du forbli en kvige

så må du ikke løpe

du må støpe, ku

i ditt hjerte

9 Desember 2010, hjemme i min egen stue

Idet jeg la meg bakover, lot meg synke nedover i sofaen, slukket det utbrente stearinlyset på bordet foran meg. Jeg stirret på røyken som sirklet seg oppover, vakker og utemmelig, og jeg ønsket at jeg og var slik, en spiral av liv etter døden, ubestemmelig og påvirkelig. Det røyket lenge, jeg hadde latt lyset brenne seg helt ned i bunnen av staken, det var lettest slik, ble borte uten min hjelp, for jeg hadde ikke noen hjelp å gi, jeg kunne prøve, på slutten, å pirke den lille stumpen ut med en kniv, men da protesterte den, delte seg opp i små talløse biter, og jeg likte det ikke slik. Jeg lot det brenne bort. Borte for så å stige til himmels.

Jeg bare kom til å tenke: her sitter de, og alle har de sitt å stri med. Ovenfor meg satt en ung gutt, sansynligvis rundt 16 år, og jeg kunne se at han kikket gjennom bilder av seg selv på mobilen. Jeg kunne se at han prøvde å vurdere hvem av dem som var penest, hvilket han så tøffest ut på. Han skulle nok bruke dem som profilbilde på en eller annen nettside. Fram og tilbake blar han. Framfor meg sitter ei gammel dame, og jeg kan formelig kjenne hvordan kroppen hennes gruer seg til å karre seg av bussen. Ut i kulden på stive bein. Stokken som så lett glir på bussens gulv. Armen som må bære den tunge posen enda den helst ville vært fri, i fall hun skulle snuble. Hva hun har i posen kan jeg bare gruble på, men du skal ikke se bort i fra at det er en gave til et barnebarn, eller middagsmat til den ventende mannen hennes, sittende framfor fjernsynet med fjernkontrollen i hånda. Hva med meg? Hva er det jeg strir med? Kulda anser jeg som et tellende problem om dagen. Ofte begynner jeg å lure på om det bare er jeg selv som kjenner den. Alle går liksom så uanfektet rundt meg. Der jeg føler den nakne hånden min holder på å fryse til is, ser jeg en dame snakke i mobiltelefonen, hennes hånd like naken, men jeg hører et glimt av samtalen hennes der hun sier «..og jeg er bare så glad!» Hun later ikke til å fryse i det hele tatt. Noen ganger ser jeg enkelte gå omkring uten jakke. Hva er det de har gjort riktig, som slipper å fryse så forbannet? Hvem av oss er egentlig på feil klode? Hvert år må jeg prøve å ikke la kulden plage meg sånn, jeg må prøve å slappe av i musklene når jeg venter på bussen, for ikke å skjelve sånn, jeg blir så stiv i ryggen av det. Jeg prøver å se for meg en sandstrand, og der ligger jeg på den varme sanden og ser ut mot havet i total harmoni. Slike tanker. Men som regel hjelper det ikke. Tilstedeværelsen min er rett og slett for gjeldende. Jeg hakker tenner. Jeg kan foresten si som sant er med en gang: jeg hadde ikke klaget om jeg hadde vært utstyrt med en enda bedre fantasi. Tenk så fantastisk å kunne reise hvor man vil bare ved å sette seg ned og la tankene flyte? Selv fungerer jeg ikke lenger enn at jeg vet hvor jeg vil reise, og blir sittende og lengte dit hvor jeg ikke kommer meg, vel vitende om reisen jeg ikke får med meg.

Jeg visste det nå. Jeg måtte finne meg et tre. En eller annen plass i byen stod det et tre og ventet på meg, og hele tiden hadde jeg kjent på denne lengselen, uvitende om at dette treet sto klar. Tenk om jeg bare hadde skjønt det litt før. Mens jeg hadde vandra rundt, latt beina føre meg, på søken etter dette uvisse, med slitte sko og ullskjerf rundt halsen, smilt forsiktig til damen som mata svanene, og tenkt, her går jeg, og det er ikke beina mine som bestemmer, det er jeg, Vera, og jeg vet hvor jeg skal. Her går jeg, og jeg smiler til deg, fremmede. Jeg kjenner deg ikke, men jeg gir deg et smil, så du skal tenke at se, der går hun, på vei til noe, kanskje hjem, kanskje jobb, og hun smiler til meg fordi hun er snill, fordi hun er glad, fordi hun er omtenksom, og jeg: hei, jeg smiler til deg, du mater svanene klokken ti på åtte en mandags kveld, og jeg gir deg et smil, jeg er på vei til jobb og jeg vet hvor jeg skal, her står du og mater svanene, her går jeg og er på vei. Og hele tiden har dette treet stått klar.

Og nå var tiden inne for å finne frem. Nå skulle vi møtes. Jeg og treet skulle se hverandre, og med en gang vite hvem vi var. Du lurer kanskje på hvordan jeg kunne savne et tre? Du vet kanskje ikke hva jeg snakker om, hva jeg lengter etter. Og det visste ikke jeg selv heller. Ikke før nå. For bare en uke tilbake hadde jeg trodd jeg ønsket meg en hund. En liten venn som kunne gå ved min side, følge meg, som en trofast soldat. Jeg tenkte at det måtte være en stor hund. Ikke en liten pelsdott med korte bein og høye bjeff, ikke en slik som får plass i jakken, jeg skulle ikke ha en slik hund, som kunne forveksles med en katt, eller kanskje et ekorn. Ikke en slik hund som folk skulle bøye seg ned og kosesnakke med, de skulle ikke tenke å så søt, de skulle ikke klappe den på hodet, og bøye seg ned, som et skummelt troll, med hånden truende fram over snuten til den lille, og hunden ville legge ørene bakover, se litt vekk, prøve å vise den fremmede kjempen at den bare var liten, og helt tam, og hvorfor bøyer du deg ned over meg og stirrer på meg, jeg har aldri gjort noe galt, jeg er bare en liten hund, og så ville den pipe forsiktig, og se usikkert opp på meg, og jeg ville ta den opp, åpne jakken min og legge den innforbi, passe på den og fortelle det fremmede trollet at han er bare litt redd, han er ikke sint, han vil ikke bite, han er bare litt redd. Og den fremmede ville forstå. Strekke fram en finger som den lille ekornhunden forsiktig snuste på, for så å stikke den store våte tungen ut og slikke den fremmede på fingeren, og de ville bli venner nå, for nå trodde trollet at hun forsto.

Ikke en slik hund. Min hund skulle være stor. Stor og sterk. Kraftige frambein, poter som mest av alt minnet om en bjørn, en liten bjørn kanskje, men likevel. Sterke føtter. Den skulle være bratt i nakken, stolt, med halen lett oppover. Hver gang jeg satte med, skulle den legge seg ved beina mine, som om den slappet av, legge det edle hodet sitt på labbene sine, og kikke kort opp på meg, før den ga seg til å følge med på alt rundt oss. Der kunne jeg sitte og drikke en kopp kaffe. Vel vitende om at min store sterke venn passet på. Fulgte med. Han lå tilsynelatende og sov. Helt rolig, med det ene bakbeinet litt ut fra kroppen. Folk ville gå forbi, og ingen ville bøye seg ned for å klappe hunden min, for han sov, han var stor og sterk, og nå sov han. Når de gneldrende småhundene gikk forbi, og trakk i lenken til damene som nappet tilbake i den andre enden, ville han løfte litt på hodet, og bare se på dem. Med de kloke øynene sine. Og jeg ville tenne en røyk, og sette meg litt bedre til rette. Da ville hunden min kikke opp på meg igjen, for å se om jeg ville gå, vil du gå nå, skal jeg reise meg og stille meg ved din venstre side, som du har lært meg, skal du reise deg, skal jeg reise meg, skal jeg passe på deg?

En slik hund ville jeg ha. En hund som kunne hett Kero eller Ajax. Kairo eller Floyd. Santo eller Faust. Sterke, stolte navn. Og han skulle vært min beste venn.

Men nå hadde jeg funnet ut at løsningen lå nærmere. Jeg måtte tilbake til barndommen. Tilbake til friheten over å vite hva ingen andre visste. Tibake til å skue på forbipasserende fra oven, der ingen kunne se meg. Jeg skulle bli usynlig igjen. Alt jeg behøvde var å finne mitt tre.

Det var en regntung dag. Skyene hang lavt over denne byen som hevdet å kjenne meg. På bakken satt kråkene, kikket rundt seg med vaktsomme blikk. En gang hadde jeg viftet vekk en kråke som hele tiden landet foran meg. Sendt den en tanke om at den var i veien. Ikke nå. Jeg hadde lært. Jeg har en venn som nå er kråke, og jeg har lært. Man skal alle innom flere former her i livet. Noen har form som mennesker, slik som jeg, men det er bare en liten del av de store tilfeldighetene som utgjør mer eller mindre alle hendelser her i verden. Tilfeldighetene råder over alt, og jeg har for lengst sluttet å se på det som tilfeldig. Det er rett og slett bare av gammel vane at jeg fortsatt bruker ordet. Tilfeldighetene råder. Og nå sendte jeg kråkene et varmt blikk.

Jeg tenkte på dette med trær. En stamme, bark, et skall. En krone. En blomst. Det er hva man ser. Et stort tre ser sterkt ut. Tykke klatregreiner, tett med grønne blader. Det var slike trær jeg pleide å like. Sterke trær som tålte meg. Tålte at jeg klatret i dem. Til topps. Jeg ville alltid til topps. Det var en underlig driv i meg, der jeg satte en fot opp, en arm til neste grein, videre, alltid oppover. Da jeg endelig nådde toppen kunne jeg bli sittende i timevis. Undrende over dette fellesskapet menneskene. Alltid i system, alltid samlet masse, en tykk masse av bankende hjerter og blod. Varme kropper. Kalde utpå, men en eller annen varme måtte det være der inne. De hadde alle hjerter som sørget for å holde dem på beina.

I treets topp var jeg trygg. Usynlig. I barneskolealder pleide jeg å snakke med treet. Tremor. Hun hadde bark til hud og blader til hår, og hun var alltid venner med meg. Selv om det regnet hadde hun alltid tørr bark i midten. Der stod hun og ventet på meg. Den dag i dag er hun borte.

Nå tenker jeg på røttene. Det som i virkeligheten holder treet i live. Hvor hadde treet vært uten røtter? Da hadde det ikke vært noen trær. En klok person sa en gang noe vakkert om røttene som fikk meg til å undre meg. Må man klatre opp for å komme ned? Må man opp til toppen for å få komme ned til røttene? Jeg er ikke i tvil om at man må gjøre seg fortjent. Man må ha levd for å forstå røttene. For å få lov til å banke på døren til det riket som i virkeligheten forstår hele sammenhengen. I røttene skapes glimtene som etterhvert skal gjøre meg i stand til å forstå. Til å virkelig se sammenhengen. Fortsatt er jeg bare sendt ut. En liten disippel som prøver å forstå. Jeg hadde i den siste tiden begynt å sette mine egne glimt til verden. Ennå forstod jeg dem ikke alltid selv, men jeg forsto at det som kom fra innsiden må ut for å en gang kunne bli satt i system. Og nå tenkte jeg at tiden var inne for et nytt. I natt måtte det bli noe om trær. Noe om røttene. Noe jeg i all hemmelighet kunne lime opp i den levende byen som om natten var så stille, så stille. Jeg skal gjøre det jeg er satt til og jeg skal gjøre det stille. Like usynlig som jeg var den gangen jeg og tremor snakket om forskjeller.

Er det slik at man i voksen alder legger fra seg noe man i barndommen er beriket med å se? Er det slik at når barnet forteller mor at det har lekt med sin usynlige venn i dag, så er moren den eneste som har på seg for tykke solbriller? Er det slik at kun dypdykkeren kan se rett? Først gjennom dykkerbrillene sine, men nå, naken? Selv har jeg ikke samlet nok glimt til å kunne sitte på fasiten. Som sagt, jeg er ennå bare stasjonert, ikke rede ennå. På sett og vis ennå i reiret. Ennå får jeg bare mat gjennom tremor sitt nebb i form av glimt.

Jeg fortsatte å tenke på treet, enda jeg har skjønt at allting ligger så dypt, så dypt. Dypere enn verdens vakreste tre noengang har rukket å stikke røttene sine. Dypere enn jeg noen gang har turt å strekke mine. Derfor prøver jeg meg på det motsatte. Kanskje i frykt for virkelighetens lange arm, men kanskje også av lærdom, klok av skade som noen kaller det. For å innfinne meg virkeligheten må jeg først leke med eventyret, og enda gjør jeg det med glede. For å svømme i storslått hav må jeg først falle ned fra toppen av treet mitt. I fallet vil jeg prøve å fly, tenke at det er mitt største ønske, i ren desperasjon, i frykt for konsekvenser.

Relasjonene og forbindelsene i byen, finnes de? Er forbindelser det samme som å kjenne noen, eller behøver de ikke være gjensidige? Har jeg for eksempel sett alle i byen i øynene en vakker dag, uten å huske det?

Jeg kom til å tenke på en gang jeg satt i en mørk buss og lot som ikke ante hvor den ville føre meg. Jeg var på karusell og så mennesker gå av og på, selv satt jeg stille og lyttet. Noen ganger lekte jeg meg med tanken på å bare fortsette bussturen, å ikke gå av på stoppestedet mitt. Å ikke møte opp til avtalen, å bare sitte på bussen og overlate den alt ansvaret. Tro om noen ville merket at jeg var på vei inn i evighetens karusell. Latt meg frakte rundt i en buss sammen med mennesker som ikke ante hvilken karusell de nå tok del i. Hvor lenge ville jeg snurre før jeg ble svimmel? Hvor lenge finnes man før man forsvinner?

Jeg ser folk som bærer. Tidligere i dag så jeg en mann som fløy, jeg kan hvertfal med sikkerhet si at han trodde han fløy. Nå bæres det. De går fram og tilbake, flittige maur som gjør sin innsats. Bygger sitt hus. Om de skal bo i det selv? Spiller ingen rolle. De bygger, og det er det som teller. De gir. Gir og tar. Fornuftige, for de vet at de vil komme fram, de bygger nå, men senere bor de. De høster og sår. Og så vet hun ene at man ikke skal løfte med ryggen. Hun skal løfte, men ikke med ryggen, hun har funnet en måte å gi av seg selv uten å komme til skade. Og hun synes det er så enkelt! Hun er fornøyd, for hun bærer uten å sløse med frø. Hun gir sinne frø uten å engang la posen sin minske. Hun har skjønt det å gi uten å åpne posen en gang. Så fint at hun har skjønt det. Hun vil nok få det bra.

 

Hvor mye av mennesket henger igjen på stedene det har vært? Frekvensene av stemmene som en gang har snakket? Lyden av føttene, stumpe lyder av trinn over brostein og våte blader? Sangen av kroppen som en gang har stått? Stille, men likevel, fantes, og ga lyd. Hvor mye av meg er fortsatt der?

Kan du høre meg? Er en del av meg ennå der? Er du der? I den siste solen, det magiske lyset som gjør sin siste innsats for å varme oss. Farget av byen under, av oss. Hvis du lytter veldig stille kan du kanskje høre meg der jeg sto.

Kan man gå i sitt eget ekko? Det er kanskje det jeg vil gjøre. Vandre i min egen tunnel, skal jeg gå den om igjen for deg? Jeg kan synge den samme sangen, om du vil, bare for at du lettere skal kunne gjennkjennne meg.

Før pleide jeg å drømme om min fars hjemsted når jeg ble lei av den alt for slitsomme hverdagen. Der hvor min farmor bor er det omtrent folkefritt. Hun bor i en fjord omkranset av store, mektige fjell, og for å komme dit på man sette seg på en liten båt, og la seg frakte sammen med matvarer og aviser som selv de der ute har bruk for. Det er en helt spesiell ro der ute, og alt utenfor (ja for du er på en måte i en glasskuppel) føles langt borte. I ungdomskolealderen pleide jeg ofte å drømme meg hit da jeg gikk hjem fra skolen og skulle hjem og fortsette å late som ingenting. Der ute fantes ikke alle dem som ikke forsto, der ute var det ingen som ville finne på å spørre en gang, og skulle de nå likevel komme på å lure på hvordan det gikk med lille meg, ville jeg kunne løpe til fjells og bli der så lenge jeg måtte ønske. Om jeg ville kunne jeg holde meg i den tomme fjøsen hele dagen. Jeg kunne klatre opp på det gamle høyloftet, og trekke inn duften av den en gang levende fjøsen. En gang var dette det eneste som fantes for noen, og bak den tanken fant jeg ro. Der, under den store himmelen var jeg så mye nærmere både jorden og himmelen. Jeg var så mye nærmere det virkelige! Bekken som klukkende forsynte meg med vann, jeg ble våt på knærne mens leppene mine traff den samme drikkekilden som alle dyrene, haren, ørnen, måkene, røyskatten, musene, jeg var en av dem! Vi levde, vi drakk, spiste og pustet, og denne enkle tilværelsen ble min dagdrøm da alt jeg kunne klatre i var et og annet grantre.

Folk som kjenner meg, også nå, vil nok beskrive meg som en som var glad i dyr. Men hvorfor da tror du? I disse dager speider jeg på mine faste gåturer før frokost, ubevisst etter en bit natur, noe gress å legge seg ned i uten at noen ville se rart på meg, noe frihet til å gjøre hva som måtte helst jeg måtte føle for der og da. Det jeg lengter etter er vel bare det å følge naturen, enda jeg i min beste alder har blitt det bymennesket jeg som liten trodde jeg aldri ville bli. Men en del av meg er fortsatt barn.. En del av meg lengter etter å bare løpe så fort jeg måtte ønske hvis noe i meg skulle fortelle meg at det var tid før å løpe. Innimellom gjør jeg det fortsatt, men som oftest ikke blant for mange folk. Jeg trenger ikke vite om jeg løper fra noe eller til noe, det er bare noe som trenger utløp, jeg trenger å kjenne at kroppen fortsatt er i stand til å kunne løpe fra hvilken som helst jeger om jeg nå skulle trenge det. Jeg skulle kunne klare meg i hvilke som helst slags vanskelige situasjoner jeg kunne komme opp i, og derfor øvde jeg meg ofte, jeg klatret, løp, krøp og fantes virkelig! Det er kanskje litt rart at jeg følte meg så ekstra levende da ingen kunne se meg. Hvorfor føles min eksistens mer virkelig når ingen er der og kan bekrefte at jeg lever?

Jeg tror mye av det i oss mennesker har rot i barndommen. De opplevelsene vi gjorde oss og måtene vi lærte oss å overleve. Jeg var et lykkelig barn! Jeg visste hvor alle fuglene i området hadde rede, og tidvis også hvor mange egg de hadde lagt. Jeg kjente til de beste gjemmestedene i nabolaget, plassene jeg ville kunne ligge musestille helt til noen ropte «kom fram!» og jeg ville komme slentrende fram og fortelle dem at de hadde gått rett forbi meg flere ganger! Jeg og min utrolige oppfinnsomme venninne visste at en mann på rød motorsykkel var farlig, han var enten en blotter eller en bortfører, og derfor øvde vi oss på frykten og flukten hver gang vi hørte brølet av en motorsykkel. Jeg husker spesielt en gang, vi klatret opp i noen store tykke trær som den dag idag er borte. Det var ikke noen spesielt gode klatretrær, og vi kom slettes ikke høyt nok. Motorsykkelen nærmet seg, og vi begynte å kjenne på den ekte redselen. Jeg husker ikke hvordan det gikk, men det kan ikke ha skjedd noe banebrytende. Jeg hadde mine hemmelige steder å gjemme meg da dypet i meg kom fram, og uten at jeg visste det, gjorde meg i stand til å skape noe som kan få merkelappen vakkert av de rette hodene. Jeg visste hvilke knopper som var akkurat tunge nok til å kaste på ruten til min to år yngre venninne, om faren hennes bestemte at katten hennes Idefix skulle avlives, og vi måtte bestemme oss for å rømme. Jeg visste hvilke bær som var trygge å spise, og akkurat hvor de vokste. Jeg visste at jeg var den raskeste i klassen min, jeg slo til og med fotballguttene, jeg visste også at jeg hoppet høyere enn dem, og jeg var så trygg så trygg. Jeg sparket den kule gutten i leggen en sommerdag i syvende klasse kun for å sjokkere de som sa jeg ikke ville tørre det. Jeg latet som jeg var mystisk da jeg smilte til han på skoleveien senere samme dag, og han ikke turte å si noe til meg. Jeg visste hvor man kunne klatre opp på taket til svømmehallen uten å bli sett, og også hvor man hadde en nødløsning ned igjen. Jeg kunne klatre opp i trær som så vidt hadde greiner. Og gud, jeg visste å svinge meg i de øverste! Jeg klarte alle spillene vi fant opp som opptaksprøver til de hemmelige klubbene, kun fordi vi visste at ingen andre enn oss ville klare dem. Jeg kunne svømme under vann en hel langside i den samme svømmehallen som jeg kjente taket til. Jeg visste hvordan jeg skulle plukke en brennenesle uten å brenne meg. Jeg var også helt overbevist om at jeg var den jenten i klassen som ingen var forelsket i.

Se for deg: to mennesker på hver sin side av en glassrute. De har begge to, helt uten å legge merke til hverandre, blåst dugg på ruten og gjort den ugjennomsiktig. Nå lener de begge seg inntil, på hver sin side, nese mot nese, som to små barn ville gjort om de var riktig så ertelystne. Men de to har ennå ikke sett hverandre. De har ikke bare dugget til ruten, men også lukket øynene, og nå tror de begge at de er det eneste som finnes og eksisterer i verden. Enn så lenge står de der, nese mot nese, og er ensomme, sammen. De har ennå ikke tatt til å stryke vekk duggen med venstre pekefinger, de har ennå ikke møtt hverandre nesetipp mot nesetipp og overrasket åpnet øynene, de har ennå ikke sett hverandre gjennom glassruten de så stille har delt, noen minutter av livet på planeten Jorden, en stille kveld det var mørkt nok til at svanene alle hadde hodet under vingen.

Frostkledde sko på trappen som er din,

kan varmen fra føttene som engang var

fortsatt kjennes om en står musestille

og forsiktig lukker øynene?

Ble noe av deg igjen

da du skyndet deg sakte?

Er avtrykkene dine for alltid limt på koppen

din, la meg drikke av koppen, takk.

I sangen av tornene vokser rosen. Vokser seg større og sterkere. Ingen ser den med dem samme, de er nederst på veien ennå, de vinker ikke en gang, vil slett ikke vise sin hemmelighet til hvem som helst. Strengt tatt ser den det ikke selv ennå. Den tror den skal være kvass og vond for alltid, gjemmer seg der den kan, vet ikke om sin egen ynde, kan ikke, tror ikke, ser ikke, skal.

Den var på en tynn sti jeg følte meg fram. Strakk hånden prøvende fram, tynne fingre med rødlakkerte negler. Visste ikke en gang helt hvor jeg skulle, hvor jeg var på vei, visste bare at jeg skulle komme fram. Jeg skulle komme dit hvor kveldssolen likte å bli litt lengre, ta seg en pustepause, før den trakk seg tilbake, kun i vissheten om morgendagens solskinn.

Du var nok der du . Du var nok det. Kanskje likte du å bre et teppe over beina når du tok farvel med denne dagens stråler, også du i vissheten om at dette var en form for forlengelse, en slags utvidelse av mystikken du likte å leke deg med. Men jeg tror ikke du var der idag. Kanskje hadde du, i hintet om å vente, i visshtene om at noe ville skje, holdt deg i hulen. Holdt deg der du trodde du hadde pyntet på veggene. Men nå hadde du tatt på deg det rette skjerfet. Teppet ville du tidsnok få bre.

Jeg tror ulven din ulte hørere enn min på et tidspunkt. Den satte snuten i været, som for å lukte, som om du hadde senset en forandring i luftpartiklene, et slags hint av vanilje. Den så så fin ut der den spilte klok, tok på seg den kappen alle de andre så godt visste at den hadde. Men så satte den i et hult ul. Et slags lengselsfult kall til alle som hadde de rette ørene. Til all dem som valgte å lytte, og den som lytter er klok. Den som lytter, spisser ørene mot det den tror er noe rettet helt til noen andre. Og forstår.

Tenk at du sendte meg fugler! De kom, kikket på meg, satte seg ovenfor meg, på bortet mitt. Vi forstod hverandre raskt. Pratet dette stille språket som bare den som har lyttet lenge nok kan forstå. Jeg bestemte meg for å gi dem noe. Jeg ville simpeltent gi dem noe til gjengjeld. De hadde vært så snille, kom da jeg trengte dem. Det eneste jeg hadde å gi var valnøtter, men det bød dem visst ikke i mot, de hentet vennene sine og de spiste av hånden min. Hele tiden satt jeg og nøt de magiske øyeblikkene, jeg laget skisser, kanskje jeg viser dem fram en vakker dag, men bare kanskje. Jeg er ikke en dyktig tegner, men nå følte jeg at det eneste riktige var å tegne dem. La dette få et slags evig liv. Ikke et menneske så at jeg hadde fått fugler. Det forundret meg litt av de ikke la merke til det, at ikke de kastet et blikk bort, ut av samtalen de så tydelig ga seg hen til. Den eneste som så dem var meg. Det var det som var meningen, jeg forstår det nå. Et tegn.

Så fant hun kanskje sin plass likevel. Ikke ennå, men snart, og kanskje. Ikke bare fordi solen strøk henne på kinnet idag, eller fordi hun ventet så lenge med å spise at hun ikke var sulten lengre da hun likevel spiste et knekkebrød. Ikke derfor. Allting ville hende når det var bestemt. Når alle frekvenser var tidsnok, som alltid, og solen sto opp samtidig som henne, da ville det nok gå bra til slutt. Nå drømte hun seg vekk i mellomtiden. Vekk til dype hav og høye skoger, vekk til denne verdenen da hun kunne klatre til topps i sjøgresset, der på bunnen. Der ville hun smile og finne sin sjøstjerne, klappe den forsiktig på den ene armen. Inntil allting gikk opp ville hun bli der så lenge. I sjøstjernens rike, der hun kunne stryke den så mye hun bare ville. Så ville hun nok ta den med opp i treet sitt, hun ville nok det. Hun ville nok ta den i armen, så de kunne flyte sakte opp, om de ville, men de ville klatret, de ville nok det, bare fordi de var så glad i å ta seg frem. De ville klatre sammen, og tok den ene til å dale ned, ville den andre løfte, sveve sammen. På samme bølge. Bølger de visste de ikke lengre var avhengig av, men like fullt nøt de det de fikk.

Enn så lenge var det hele en drøm. En drøm som ble holdt ved like ved å dyrke den. Frø ble sådd fra dem begge, og de vannet dem sammen. De lot de små spirene få vokse seg sterkere, en gang ville de kanskje vokse seg tettere samtidig som de ble store og sterke. En gang ville kanskje de små spirene se ut som en eneste vakker plante. Ingen kunne vite, men så lenge noen turte å tro, vokste de videre i kraften av de troende. Det var så enkelt. Bare noen frø som vokste seg større i godt lys. Noe næring måtte til, men de var hardføre. De pustet i glimtene av dem selv.

Så gikk hun sin vei likevel. Hun var ingen, og nå gikk hun. Bortenfor trærne som nå nesten ikke hadde blader igjen, og de få som enda klamret seg trofast til sitt opphav, var blitt gule og tørre. Det var sent nå. Mørkere enn nødvendig. Hun følte seg som et lite barn der hun trødde gjennom hauger av tørre blader og plasket litt ekstra i den ene sølepytten. Hun visste noen sikkert så dumt på henne, men hun hadde ikke noe å si dem, hun plasket så mye hun ville. Helst ville hun sett at det steg en svær sjø opp foran henne, at hun kunne trø ned fortauskanten, og ned i den mørkegrønne sjøen. La den fylle tomrommet rundt henne, sprike med fingrene mens hun tok til å svømme nedover, for det var hennes snø nå. Alle andre ville gått oppe på overflaten, tråkke over havet uten å se det, for de hadde enda ikke vært høyt nok til å få komme til grunn, de hadde ikke lært å fly for å svømme.

Dette var huset hennes nå. Sjøgress der på bunnen ville utgjøre en hage, og dette var plassen hun ikke følte seg alene. Her kunne ingen bo, og derfor var det perfekt for henne. Dette var hjemmet hennes, og hun visste det ikke, men det var bygget kun for henne. Hun trodde hun var alene, hun trodde hun var forsvunnet i intet, hun hadde forlatt overflaten, hun var forvandlet til støv. Alt eller ingenting, og hun valgte begge deler på en gang. Mens hun svømte lengre og lengre nedover, fikk hun følelsen av å ikke ane hva som var opp eller ned, og hun skjønte at opp og ned sammen utgjorde den gyldne veien hun nå skulle klamre seg til. Hun hadde fått dette hjemmet, hun bare visste det ikke ennå.

 

Det var en regntung dag. Skyene hang lavt over denne byen som hevdet å kjenne meg. På bakken satt kråkene, kikket rundt seg med vaktsomme blikk. En gang hadde jeg viftet vekk en kråke som hele tiden landet foran meg. Sendt den en tanke om at den var i veien. Ikke nå. Jeg hadde lært. Jeg har en venn som nå er kråke, og jeg har lært. Man skal alle innom flere former her i livet. Noen har form som mennesker, slik som jeg, men det er bare en liten del av de store tilfeldighetene som utgjør mer eller mindre alle hendelser her i verden. Tilfeldighetene råder over alt, og jeg har for lengst sluttet å se på det som tilfeldig. Det er rett og slett bare av gammel vane at jeg fortsatt bruker ordet. Tilfeldighetene råder. Og nå sendte jeg kråkene et varmt blikk.

Jeg tenkte på dette med trær. En stamme, bark, et skall. En krone. En blomst. Det er hva man ser. Et stort tre ser sterkt ut. Tykke klatregreiner, tett med grønne blader. Det var slike trær jeg pleide å like. Sterke trær som tålte meg. Tålte at jeg klatret i dem. Til topps. Jeg ville alltid til topps. Det var en underlig driv i meg, der jeg satte en fot opp, en arm til neste grein, videre, alltid oppover. Da jeg endelig nådde toppen kunne jeg bli sittende i timevis. Undrende over dette fellesskapet menneskene. Alltid i system, alltid samlet masse, en tykk masse av bankende hjerter og blod. Varme kropper. Kalde utpå, men en eller annen varme måtte det være der inne. De hadde alle hjerter som sørget for å holde dem på beina.

I treets topp var jeg trygg. Usynlig. I barneskolealder pleide jeg å snakke med treet. Tremor. Hun hadde bark til hud og blader til hår, og hun var alltid venner med meg. Selv om det regnet hadde hun alltid tørr bark i midten. Der stod hun og ventet på meg. Den dag i dag er hun borte.

Nå tenker jeg på røttene. Det som i virkeligheten holder treet i live. Hvor hadde treet vært uten røtter? Da hadde det ikke vært noen trær. En klok person sa en gang noe vakkert om røttene som fikk meg til å undre meg. Må man klatre opp for å komme ned? Må man opp til toppen for å få komme ned til røttene? Jeg er ikke i tvil om at man må gjøre seg fortjent. Man må ha levd for å forstå røttene. For å få lov til å banke på døren til det riket som i virkeligheten forstår hele sammenhengen. I røttene skapes glimtene som etterhvert skal gjøre meg i stand til å forstå. Til å virkelig se sammenhengen. Fortsatt er jeg bare sendt ut. En liten disippel som prøver å forstå. Jeg hadde i den siste tiden begynt å sette mine egne glimt til verden. Ennå forstod jeg dem ikke alltid selv, men jeg forsto at det som kom fra innsiden må ut for å en gang kunne bli satt i system. Og nå tenkte jeg at tiden var inne for et nytt. I natt måtte det bli noe om trær. Noe om røttene. Noe jeg i all hemmelighet kunne lime opp i den levende byen som om natten var så stille, så stille. Jeg skal gjøre det jeg er satt til og jeg skal gjøre det stille. Like usynlig som jeg var den gangen jeg og tremor snakket om forskjeller.

Er det slik at man i voksen alder legger fra seg noe man i barndommen er beriket med å se? Er det slik at når barnet forteller mor at det har lekt med sin usynlige venn i dag, så er moren den eneste som har på seg for tykke solbriller? Er det slik at kun dypdykkeren kan se rett? Først gjennom dykkerbrillene sine, men nå, naken? Selv har jeg ikke samlet nok glimt til å kunne sitte på fasiten. Som sagt, jeg er ennå bare stasjonert, ikke rede ennå. På sett og vis ennå i reiret. Ennå får jeg bare mat gjennom tremor sitt nebb i form av glimt.

Jeg visste det nå. Jeg måtte finne meg et tre. En eller annen plass i byen stod det et tre og ventet på meg, og hele tiden hadde jeg kjent på denne lengselen, uvitende om at dette treet sto klar. Tenk om jeg bare hadde skjønt det litt før. Mens jeg hadde vandra rundt, latt beina føre meg, på søken etter dette uvisse, med slitte sko og ullskjerf rundt halsen, smilt forsiktig til damen som mata svanene, og tenkt, her går jeg, og det er ikke beina mine som bestemmer, det er jeg, Vera, og jeg vet hvor jeg skal. Her går jeg, og jeg smiler til deg, fremmede. Jeg kjenner deg ikke, men jeg gir deg et smil, så du skal tenke at se, der går hun, på vei til noe, kanskje hjem, kanskje jobb, og hun smiler til meg fordi hun er snill, fordi hun er glad, fordi hun er omtenksom, og jeg: hei, jeg smiler til deg, du mater svanene klokken ti på åtte en mandags kveld, og jeg gir deg et smil, jeg er på vei til jobb og jeg vet hvor jeg skal, her står du og mater svanene, her går jeg og er på vei. Og hele tiden har dette treet stått klar.

Og nå var tiden inne for å finne frem. Nå skulle vi møtes. Jeg og treet skulle se hverandre, og med en gang vite hvem vi var. Du lurer kanskje på hvordan jeg kunne savne et tre? Du vet kanskje ikke hva jeg snakker om, hva jeg lengter etter. Og det visste ikke jeg selv heller. Ikke før nå. For bare en uke tilbake hadde jeg trodd jeg ønsket meg en hund. En liten venn som kunne gå ved min side, følge meg, som en trofast soldat. Jeg tenkte at det måtte være en stor hund. Ikke en liten pelsdott med korte bein og høye bjeff, ikke en slik som får plass i jakken, jeg skulle ikke ha en slik hund, som kunne forveksles med en katt, eller kanskje et ekorn. Ikke en slik hund som folk skulle bøye seg ned og kosesnakke med, de skulle ikke tenke å så søt, de skulle ikke klappe den på hodet, og bøye seg ned, som et skummelt troll, med hånden truende fram over snuten til den lille, og hunden ville legge ørene bakover, se litt vekk, prøve å vise den fremmede kjempen at den bare var liten, og helt tam, og hvorfor bøyer du deg ned over meg og stirrer på meg, jeg har aldri gjort noe galt, jeg er bare en liten hund, og så ville den pipe forsiktig, og se usikkert opp på meg, og jeg ville ta den opp, åpne jakken min og legge den innforbi, passe på den og fortelle det fremmede trollet at han er bare litt redd, han er ikke sint, han vil ikke bite, han er bare litt redd. Og den fremmede ville forstå. Strekke fram en finger som den lille ekornhunden forsiktig snuste på, for så å stikke den store våte tungen ut og slikke den fremmede på fingeren, og de ville bli venner nå, for nå trodde trollet at hun forsto.

Ikke en slik hund. Min hund skulle være stor. Stor og sterk. Kraftige frambein, poter som mest av alt minnet om en bjørn, en liten bjørn kanskje, men likevel. Sterke føtter. Den skulle være bratt i nakken, stolt, med halen lett oppover. Hver gang jeg satte med, skulle den legge seg ved beina mine, som om den slappet av, legge det edle hodet sitt på labbene sine, og kikke kort opp på meg, før den ga seg til å følge med på alt rundt oss. Der kunne jeg sitte og drikke en kopp kaffe. Vel vitende om at min store sterke venn passet på. Fulgte med. Han lå tilsynelatende og sov. Helt rolig, med det ene bakbeinet litt ut fra kroppen. Folk ville gå forbi, og ingen ville bøye seg ned for å klappe hunden min, for han sov, han var stor og sterk, og nå sov han. Når de gneldrende småhundene gikk forbi, og trakk i lenken til damene som nappet tilbake i den andre enden, ville han løfte litt på hodet, og bare se på dem. Med de kloke øynene sine. Og jeg ville tenne en røyk, og sette meg litt bedre til rette. Da ville hunden min kikke opp på meg igjen, for å se om jeg ville gå, vil du gå nå, skal jeg reise meg og stille meg ved din venstre side, som du har lært meg, skal du reise deg, skal jeg reise meg, skal jeg passe på deg?

En slik hund ville jeg ha. En hund som kunne hett Kero eller Ajax. Kairo eller Floyd. Santo eller Faust. Sterke, stolte navn. Og han skulle vært min beste venn.

Men nå hadde jeg funnet ut at løsningen lå nærmere. Jeg måtte tilbake til barndommen. Tilbake til friheten over å vite hva ingen andre visste. Tibake til å skue på forbipasserende fra oven, der ingen kunne se meg. Jeg skulle bli usynlig igjen. Alt jeg behøvde var å finne mitt tre.

Idag så jeg et tre som var delt i to av en skygge. Rett på midten, som månen når den er så halv, så halv. Der satt jeg bak en mur og fokuserte på et punkt opp i himmelen, jeg lot tre være tre og fokuserte på å holde øynene åpne så lenge at himmel, lys og trær gikk i ett som en eneste deig av lys og skygger. Trærne tok til å bølge. Et tre på hver side forvandlet bladene sine, først til små fugler, flaksende små kolibrier, flere hundre på hvert tre, som om de sugde nektar av verdens mest fruktbare mor, og tenk, nettopp det tror jeg faktisk de gjorde.

Jeg ble sittende og se. Lot blikket vandre denne dagen jeg ikke kunne se hva det var meningen jeg skulle gjøre her i livet. Uansett hva jeg finner på, er det noen som gjør akkurat dét bedre enn meg. Er jeg skapt for å bare la andre speile seg i mine forsøk på å gjøre en forskjell? Er jeg bare stengelen til gressets blomster? Bare til for at de fargerike skal få strekke seg så høyt så høyt? Riktig sole seg, suge til seg hver en stråle, for så å bruke sin oppsparte energi på å blomstre som verdens vakreste solsikke? Mens jeg, som dens ensfarga energikilde, må nøye meg med at blomsten i det minste gir meg skygge for den sterkeste sola, ja jeg må prøve å riktig nyte det at jeg i det minste ikke blir solbrent, bære mine knopper fram inntil de blir plukket av det rette øyet, og da skal jeg smile idet de blir løftet så trygt opp mot det blå, og jeg blir revet i to. Ingen legger merke til den gjenstående stilken, bundet til jordas myke, kalde overflate.

Og så; en av kolibriene løsner fra treet, og faller ned som blad, sakte nedover mot bakken, og jeg tenkte at nå dør en fugl, på samme måte som folk ser et stjerneskudd og tenker at nå døde et menneske. Men noe underlig skjedde. Den traff en gren lengre nede, og nå var alt med ett bare blader igjen, alle kolibrier var fløyet denne natten, forduftet, som ved magi. Men denne ene gjenstående landet på et større blad og tok til å blafre så varsomt med vingene.

 

Yrende regnhimmel

hvorfor lot du meg rope alene

på varmende stråler mot kinnet.

Akende i sort snø,

er det ingen andre enn du

som kan hjelpe meg.

I denne navnløse byen

roper jeg lydløst,

husk meg

når du galopperer inn i sola.

Sakte men sikkert skapes vi alle om til jord. Mer eller mindre. Vi skal gjøre ett og annet i mellomtiden, men til syvende og sist ender vi opp der vi en gang kom fra. Jorda er fin slik. En stor organisk ball, ikke ulik komposthaugen til naboen du ennå ikke har blitt kjent med. Saftig, klumpete, og full av yrende liv. De herjer rundt der en stund, men deres tid vil komme, vær du sikker.

Tenk å kunne bestemme seg for å være usynlig for en dag. Å bare flyte innimellom alt annet, og bare betrakte alle helt uten å være redd for å forstyrre. Å bare velge seg den usynlige puten, for eksempel. En pute som gjorde at du straks gikk i ett med fargen på stoffet og deretter også veggen bak deg. Så kunne du sitte der så lenge du ville, og bare drikke kaffe en hel dag med nesen i en god bok, uten smilende turister som spør om du kan ta bilde av dem og ivrig viser deg hviken knapp på kameraet du skal trykke på for å forevige dem framfor en statue, en fontene, et skilt eller bare dem to tett inntil hverandre med luer kjøpt på torget, og de føler seg så norske så norske.
For all del, jeg har ikke noe i mot turister, jeg kan ofte med en svak begeistring betrakte dem, og noen ganger skulle jeg ønske jeg bare gikk bort og spurte dem og de ikke kunne være så vennlige å la meg fotografere dem der de står og slikker på en is i den lave høstsolen ved tårnet utfor Sting, om de hadde noe imot at jeg knipset noen bilder av dem der de står og ser så søte og glade ut. -No, of course not, skulle de da si med luene på snei, og ivrig stille seg opp framfor meg med brede smil. -Oh, just look natural, please, skulle jeg si da og trekke meg litt tilbake, snurre skjerfet mitt noen ekstra ganger rundt halsen og betrakte dem fra siden. Så kom det rette øyeblikket vi alle hadde ventet på, jeg knipset på det perfekte tidspunktet, før jeg takknemmelig tok farvel og forlot dem der oppe ved tårnet, med et mystisk smil om munnen.
Så skulle jeg kanskje etterpå slentre inn på min faste kafé, og målbevisst velge Puten. Gå i ett med bildet i rammen bak meg, som er et portrett av en nydelig ung jente, og her slapp jeg å være meg, her var det bare jenten i rammen, og jeg forble i en slags mellomhinne, verken sittende på stolen eller inni rammen, en slags utflytende tilstand der den tynne, mørkhåra jenta med de dype øynene tok over for meg, ble meg, og jeg på underligvis ble bildet, selv om jeg fornemmet føttene mine som jeg hadde hverdagslig krysset over hverandre. Jeg kunne nok undre meg, hvor ble det av min kropp når jeg satt her i den magiske stolen, og hun passet på meg? Jeg var der jo, men slappet av på et underlig vis. Det var ikke meg og dem nå, alt sammen var bare en flytende hinne av liv som ble levd. Og er satt jeg, i en stripe av kveldsolen gjennom vinduet så klart, og eide ikke en eneste bekymring i verden fram til stengetid.

Jeg har stått på kanten av bakken, stått der og bare kikket opp med solen i ryggen og blåsende blåklokker i grøftekanten, mens fuglene flyr omkring og liksom spør meg hva det er jeg egentlig vil. Jeg har gått bakken. Opp, mens det har begynt å regne, og fuglene stille har søkt ly under trærne, har jeg trasket sikkert fram, tatt noen få pauser underveis, satt meg på steinen som lå så hensiktsmessig til, og nynnet litt på denne melodien jeg kjente så godt. Jeg har stått på toppen, sett meg omkring, sett fuglene ovenfra og latt som jeg i hemmelighet var en av dem, lukket øynene og kjent vinden rusle gjennom de sprikende hendene mine mens jeg tenkte at de egentlig var fjær, myke, fine vinger som jeg kunne gjøre hva jeg ville med.

Mens du satt hjemme og nynnet stille til en sang du ikke husker navnet på, har jeg sett rundt meg selv, der på toppen, en siste gang. Hvisket de hemmelige ordene mine ut i luften, latt de bli ført med i kraftens dufter. Kjent solen treffe kinnet mitt, mens jeg takknemmelig myser mot den. Så har jeg latt føttene mine begynne å gå. Jeg ba dem ikke direkte, men lot den føre meg med. Ta meg med dit jeg nå skulle. For en gang skyld ville jeg bare stole på dem. Stole på å bli ledet i riktig retning. For så å gå ned, med solen i ansiktet og en liten spurv på min skulder.

Dette er hvor vi pleide å løpe rundt. Som fryktløse, evigvarende skapninger der på grensen mellom fantasi og virkelighet. Der i den tynne hinnen som skiller vann fra luft, den hinnen som venter på siste dråpe før glasset renner over, var vi. Og aldri trengte vi komme opp for påfyll. Dette er hvor vi svømte.  Omkranset av rosenkropper fra akkurat den blomsterengen. Dette er hvor vi traff hverandre.

Et plutselig innfall ga meg lyst til å opplyse om at alle historier er fra virkeligheten. Kanskje spesielt mine. Og for anledningen skal du få enda en av dem. Denne gangen viser historien seg gjennom et av bladene til treet. Det er et tilsynelatende gjennomsnittlig blad, men du og jeg vet bedre. I motsetning til grenene hadde det aldri sett hvordan treet som det selv stammet fra ga epler år etter år. Av logiske årsaker hadde det selv bare levd i ett år. Ett år og en evighet. Det var jo selvsagt selv en del av jordens kretsløp, men kunne ikke vite. Men det hadde fått fornemmelsen av at noe var i ferd med å skje. Det kjente på de svake vibrasjonene sine, kriblingen som oppstod i forandringen evne til å ta tak i selv små fragmenter. Den kunne jo ikke vite at det var nettopp dette Forandringen var kjent for. På mange måter ville ikke bladet ta del i disse forandringene, det sto imot på sin helt forsiktige måte. Den delikate vinden - også kalt Kraften - sveipet tett inntil på sitt sedvanlige vis, og bladet oppfattet kanskje først ikke at det lå noe spesiellt i duften nå, noe nytt, både nyskapende men også drepende kaldt. Det visste ikke ennå at det måtte bli kaldt for å kunne bli varmt.

"Der den du kjenner best av alle som en roseknopp, kjenner jeg deg som en blomstereng midtsommers..."

Two different memories

Sophie's dagbok 2006

"Jeg vet hvor svalene flyr," sa jeg og så på deg med glitrende øyne. 

Alle mine kjære

Følelsen av å ikke strekke til, for tiden går bare fra meg, lar meg bli sittende igjen alene i en tom bil, en bil som aldri slutter å kjøre, og ikke forteller den meg hvor, den er på autopilot enda jeg selv styrer, jeg må velge å ikke ha et valg, og derfor kjører vi i disse uendelige svingene.

Det eneste bilen tillater meg er å kaste epler ut vinduet, og setet ved siden av meg er fullt av dem. Jeg tar et, rødskimrende duggfriskt skall, jeg ser hvordan det har akkurat den rette konsistensen, tar en stor bit, men ikke før jeg får svelgt den første biten, sveives vinduet ned og jeg må kaste det. Slik fortsetter det, i hver evige sving må jeg kaste fra meg eplene mine, vi kjører i de evige og uforanderlige svingene, og det eneste som forandres er eplehaugen min. Den minsker, snart er det bare noen få igjen, og jeg ser det. Begynner å bekymre meg, disse flotte eplene som har akkurat den rette konsistensen, de knaser så perfekt mellom tennene, ustoppelig har jeg knasket en og en bit, brutt den tynne hinnen av rødgrønt skall, før jeg har blitt tvunget til å kaste det fra meg. Det er mine egne hender som styrer hendelsen, men hele tiden sitter jeg med denne følelsen av at allting foregår over hodet på meg, jeg tror jeg styrer min egen bil, men så viser det seg at jeg bare har noen få epler igjen, og det er nesten for sent nå, jeg har gravd meg ned i min egen eplehaug, jeg er bare et slags bindeledd nå, jeg bare sørger for at eplene havner i hånden, får såvidt smake nå, de skal vekk, vekk og jeg har snart ikke mer tid. Jeg må gi slipp på verdens beste epler, og magen min verker nå, ikke fordi den er full av norgesepler, men fordi jeg innser at nå har jeg ikke har noe valg lengre..

To you from me

1. Fall in love
2. Learn how to make a scrumptious chocolate dessert to perfection
3. Find yourself and your own unique signature style rather than trying to be 'of the moment'
4.  Don't dream it, be it
5. Go to a movie during the daytime
6. Call your friends instead of texting them
7. Take risks. We only understand the miracle of life fully when we allow the unexpected to happen. 
8. Send postcards
9. Go to as many picnics as you can
10. Fly a kite on a windy day
11. Find a new favorite song
12. Wear glittery eyeshadow on a rainy tuesday
13. When in doubt - always dress up

Sett meg i stemning og gi meg en båt

send meg ut med din pust

for min hud er naken og tynn

den siste dag i august

En dag jeg trodde jeg skulle bli forfatter

Lunka luft av natten treffer ansiktet hennes, og får panneluggen til å deles på midten. Det er stille ute, på den måten det bare kan være i skumringen. Alle små lyder blir forstørret og gjort synlige. Den vanligvis så lydløse blafringen når vinder virvler gjennom tretoppene, virker høy og nær. Hun lukker øynene og det føles som å henge fritt i lufta. Var hun kanskje egentlig en av spurvene? Fløy hun kanskje nå, på leting etter et tre å tilbringe natten i? Ville hun se hele byen under seg om hun bare åpnet øynene på rett tidspunkt? Nei. En katt skriker klagende, og hun ser den løpe over gata. Det er slike lyder man hører så spesielt godt om natten. Om dagen ville ingen la seg distrahere av noen katteskrik, kanskje ikke en gang hun selv, men nå, det lyttes. Kanskje er det derfor hun så ofte sitter slik, i vinduskarmen, med ryggen lenende til den ene veggen, og beina i kryss. Drømmende. Hun ser for seg hvordan den lille byen sover, og det er som om hun tenker så mye lettere da. Når alle andres drømmer er frie og ustyrlige, da slipper hennes egne tankestrømmer til. Hun stirrer hvilende ut i natta, og lar øynene fanges. Hun lar dem ikke blunke, slik at alt blir uklart og skurrete, som en våt vindusrute. En hinne, men den hindrer henne ikke. Nye bilder når henne, alting blir så annerledes, bladene på treet kan sakte men sikkert forvandle seg. Hun stirrer. Lar seg ikke distrahere. Prøver å ikke tenke en eneste tanke, men innser at det ikke er mulig. Stadig må hun innse at hun tenker, idet hun tenker på å ikke tenke. Kanskje det ikke skal være mulig å få fred. Er alle mennesker fanget inni sitt eget hode? Hver gang de prøver å hvile, og ikke tenke på noe, blir alle kastet tilbake til den samme virkeligheten.

Skyene var store og tykke, og himmelen blå bak. Jeg var den utvalgte, styrtende ut i den yrende natten. Solen var i ferd med å gå ned, og jeg så den. I veikanten skimtet jeg en pelskledd bylt, liggende i en unaturlig stilling. Det var ikke min tur å dø i kveld, og jeg sendte den en tanke. Da jeg minutter senere steg ut, ble jeg stående og se. Tente en røyk, den første denne dagen. Det var kveld, og jeg oppdaget en bakke. Ble stående og se på den. I kjente omgivelser, men aldri før hadde jeg sett denne bakken. Tanken om å gå den slo meg. Bare denne lille trangen etter å stå på toppen, for så å gå ned igjen. Forvissheten om at jeg kunne. Men jeg gjorde det ikke. Det er ikke jeg som skal gå denne bakken, ikke denne gangen.

 

Da vi var superstjerner

SEAT OF POWER, originally uploaded by davies.thom.

Så satt jeg der, alene, og forstod at høsten er her. Vinden rev i jakken min på den måten jeg ikke kan unngå å gjenkjenne. Enda trærne ennå er grønne, kunne jeg lukte dem bekymre seg. I veska mi lå en paraply. En sort paraply, og jeg oppdaget at den matchet både jakken, buksen og også vesken min. På den første høstdagen satt jeg der alene og var sort.

sensommertanker

Mange ganger liker jeg å la skjebnen få bestemme litt for meg. Men denne gangen rotet den det bare til. Søknaden min til Filmkraft ble sendt i to deler 2 august, både elektronisk og i posten. Men så fikk jeg vite at søknaden min i papirutgave ikke kom fram, og derfor ble ikke søknaden min vurdert. Min stille stemme som nå skulle snakke litt høyere, først skulle den hviske, forsiktig i øret til filmkraft, og de skulle avgjøre om de likte min tone. Om de tror den kan synge høyere?

Da jeg fikk vite at søknaden min ikke en gang hadde blitt vurdert, forstod jeg plutselig selv hvor mye jeg faktisk vil dette her. For en stor skuffelse det var! Tårene bare begynte å renne uten at jeg kunne stoppe dem, og med et forstod jeg alle idol og skal-vi-danse-folka som gråter når de ikke går videre. En glasskrukke med håp og drømmer som hensynsløst slippes i steingulvet. Men jeg skal være en av de deltakerne som tørker tårene. En av de som sier at de skal vise dem, de skal komme igjen neste år, de skal vise dem alle sammen. For min STIM skal trylle seg inn i noens ører. Jeg vil vise noen at jeg faktisk finnes. At en tanke ikke nødvendigvis må snakke så høyt, sånn med det første. For i stillheten er hørselen skjerpet. Regndråpene som treffer bladene på det treet med høyest krone, på den greinen der svarttrosten sang vårsangen sin, før den lettet så enkelt, og et eneste blad løsnet, dalte, og traff sølepytten ved siden av løvetannen, høres så mye bedre da. 

Takk til dere som gjør at jeg har beholdt håpet, dere betyr alt for meg! Dere vet hvem dere er <3

blåbær

Bare blåbær, sier noen, når de virkelig har glemt hva blåbær egentlig er, når de har glemt hvordan du må gjøre dette lille dypdykket for å se dem, at du faktisk må synke litt, komme på samme høyde, for å smake denne søte smaken av sommer og frihet, at du må krype litt nærmere mosen, bli litt skitten på knærne, for å se at blåbærene smiler nedi lyngen, for solstrålene klarte å komme seg dit også, solen glemmer ingen, heller ikke dem, men du så det kanskje ikke der oppe, der du gikk og plystret en melodi du ikke visste hvorfor du hadde i hodet, og tilfeldigivis kikket ned, kanskje bare fordi du mistet nøklene dine i lyngen, og for å finne dem måtte du stikke ansiktet lengre ned, så langt at du glemte den sangen hjernen din på mystisk vis hadde adoptert, så langt at tankene dine ikke fløy til neste gjøremål, så langt at du luktet den våte, friske lukten av fuktig jord, og fikk barndommens frihetsfølelse brusende i blodet, der nede, på samme nivå som dem, får man se hvor vakre de er når solen treffer lyngen, og slipper til, farger bærene blå, og du kommer på at det er ikke så mye som er blått ute i naturen, og så føler du deg så heldig, som fikk synke litt dypere, ta del i noen minutter som ingen andre vet at du er i. Du skal krype litt lavere for å sveve der det treffer deg mest.

Det er kanskje fordi jeg er halvt katt?

Fuglen min lettet ikke. I solflekkene, der tankene skapes lettere, og jeg var så alene som jeg kunne bli den kvelden. Jeg hadde på sett og vis sluttet å speide. Øynene mine hvilte på de gamle benkene. Fra siden. Da så jeg han først. En katt holdt øye med meg. Han satt på en forhøyning i terrenget, slik jeg gjorde. Hver vår borg. Han løftet poten. Stille. Satt slik, med den ene poten opp, og kikket på meg. Jeg gjorde det samme. Løftet hånda mi opp over bakken, og hvilte fingrene nedover. En naturlig bøy i håndleddet. Slik som han. Slik satt vi og var to. 

Så gjorde jeg en feil. Jeg nærmet meg for brått, et underlig ønske om nærhet. Hva ville jeg egentlig? Idet jeg nærmet meg tok bevegelsene mine til å bli bråe. Jeg skremte han vekk. Han kikket raskt på meg, over skulderen, før han ble borte i de lysegrønne buskene. Jeg hvisket stille «unnskyld». Håpet han kunne tilgi meg min feil. 

Jeg ventet stille. Kikket oppover mot himmelen som til en forandring var blå. Lyttet til lydene. La meg sakte tilbake. Hadde en følelse av at jeg fortsatt ikke var helt alene. Og han sviktet meg ikke. Han dukket opp der jeg minst ventet han. En annen vinkel denne gangen. Kveldssola ga han en svak glorie. Han vek ikke. Vi tok til å like hverandre etterhvert. Speilet hverandre forsiktig. Da jeg flyttet meg litt nærmere igjen, passet jeg på å spørre om lov. Han blinket ja, og jeg nærmet meg sakte. Beveget først beina, for så å åle meg framover i gresset. Han godtok det. Så ble vi hos hverandre. Delte hverandres skjebner for en kveld. 

I natt var jeg muligens et plommetre

Vi bodde i en annen plass, i denne drømmen. Jeg kom ned trappen, en buet, fin trapp. Halsen min klødde og kjentes nuppete. Det var først da jeg sto med det avlange speilet framfor meg, at jeg så de små gule knoppene. Først var de nesten usynlige, de lignet små gule kviser på halsen min, og jeg syntes de var ekle. Tok hånden mot halsen som for å fjerne dem. Det var da jeg oppdaget bladene som blafret forsiktig på armen min. Tynne små kvister ut av min egen hud. Jeg ble forundret, klart jeg ble det. Beveget armen min opp og ned, sakte, slik man vifter med en brennende stokk. Og bladene blafret så enkelt i vinden. Da jeg kikket i speilet igjen, var knoppene begynt å springe ut. Gule små blomster på halsen. Jeg kunne ikke lukte dem, så hvordan de luktet, lurer jeg enda på.
Slik stod jeg, med den løvkledde armen hevet, og kikket forundret på mitt speilbilde. Såvidt kunne jeg høre en bie som summet lavt mot mitt øre. Jeg tror jeg stod slik et minutt. Lyttet til lydene mine.
Det var da jeg prøvde å plukke en av blomstene jeg skjønte, at tiden er ikke inne, ikke ennå..