Da jeg våknet, kikket jeg opp på et bilde på veggen, og ble minnet på en drøm jeg hadde hatt. Bildet var av en hest i sprang, med meg på ryggen, og kraften fra den store kroppen løftet oss over hinderet. I drømmen var vi i det store gamle huset til mormor og morfar. Jeg sto på terassen, og så hesten komme løpende. Den hoppet enkelt over porten, og fortsatte å galoppere mot meg på den store terassen. Jeg så han sikte seg inn på det neste hinderet, som var terassegjerdet, og jeg veivet med armene for å stoppe han. Hesten visste ikke at det var flere meter ned til bakken på andre siden. Et øyeblikk, det siste galoppspranget, var det som om jeg så ham i sakte film, bakbeina som settes under den store kroppen, bøyes i hasene for å kunne finne styrke til å hoppe, frambeina som løftes fra bakken synkronisert med bakbeina som tar dette ekstra dype spranget, og i dette sekundet er alle kreftene i spenn, musklene samler seg for så å kunne gi styrke og spenst, tenk om jeg kunne stoppet han nå, tenkte jeg, og visste det var umulig, nå skulle han hoppe, og det han ikke visste var at han skulle hoppe i døden. De tynne frambeina ville ikke kunne ta imot han på grusen langt der nede, og jeg var ved å skrike, men det var som om skriket satt fast langt inne i halsen, og alt jeg kunne gjøre var å holde pusten og se på min hest glinse i den brune pelsen som glødet i sola. Så var han over, og på vei mot landingen så jeg han oppdage sin skjebne. Den store kroppen kveilet seg, liksom for å prøve å omstille seg, et siste forsøk på å la frambeina lande langt der nede, men det var for sent, alle muskler hadde bestemt at de skulle møtt fast grunn, og da de ikke gjorde det forsvant alt, han begynte å ta salto framover, den kraftige nakken på vei mot bakken, og enda var det litt tid, han ville bikke enda mer framover, ryggen ville treffe grusen og han ville kjenne den intense smerten, og kanskje ville han ikke dø med en gang, han ville kave for livet sitt, slik hester er skapt, alltid med ønsket om å la beina bære, for beina var det eneste han kunne stole på, de ville frakte ham hvor som helst om han ville det, og det ville han, når som helst ville han kikke seg til siden, i samme sekund som bakbeina tramper om, før han setter avgårde i en lett galopp, slik er hester, de vil alltid være klar til å løpe, og jeg så for meg hvordan han ville ligge der på bakken med brukket rygg, og desperat prøve å komme seg på beina. Jeg var allerede i tanker om hvordan komme ned til han raskest mulig, så jeg kunne roe han med vant stemme, og antakelig ville jeg ikke gråte enda, for nå måtte jeg være sterk for hesten min, og jeg ville legge en hånd på manens feste, holde den stødig der før jeg begynte å klappe han i pannen med den andre. Prøve å hindre han i å la hesten i han ødelegge kroppen enda mer. Men så skjedde det underlige, idet kroppen skal treffe grusen der nede i en forferdelig stilling må jeg ha lukket øynene, for det neste jeg ser er bakbeina ta sats der nede, verdens største kraftanstrengelse løfter den tunge kroppen opp, og jeg ser hva han har tenkt, han vil hoppe opp igjen. Jeg tenker at det er umulig, at dette gjør vondt verre, nå vil han falle ned nok en gang. Men han bare hopper høyere og høyere, og jeg ser med ett at han har en rytter på ryggen nå, en jente jeg ikke kan gjenkjenne, med helt hvitt hår og lys hud, og jeg tenker at hun minner om et spøkelse. Men hun sitter der, stødig på min hests rygg, og sammen letter de, frambeina kommer over gjerdet, og hele kroppen følger etter, de lander oppe på terassen hos meg, og mer kan jeg ikke huske.