18.32

Neste dag, i virkeligheten, tenkte jeg på hvordan tankene kan forandre seg så mye, helt uten at det er meningen. På morgenen var jeg glad og fornøyd over å bo midt i byen. Jeg møtte nesten ingen folk på vei hjem, mange sov nok i sengene sine, enda ikke klar for å ta fatt på en ny dag. Jeg var på vei hjem fra nattevakt, hadde gjort mitt og kunne tenke mitt. Jeg tråkket rundt slaps og snø, og var glad for å være i live.

Senere den dagen bestemte jeg meg for å ikke gre håret. Jeg hadde ting å gjøre, men orket ikke å bevege meg ut av døren. Tiltaksløs og trøtt forestilte jeg meg den iskalde luften, og våte sko fordi snøen smeltet. Jeg lagde meg et forferdelig bilde av verden der ute. Noe jeg tok avstand fra, og nektet å gi meg til kjenne. Jeg ble inne hele dagen, så ikke ut vinduet en gang. Vet ikke hva jeg brukte tiden på den dagen, men til slutt tvang jeg meg selv ut for å kjøpe kaffe. Jeg gikk ut av døren, og de få meterne bort til sjokoladepiken. Ventet utfor mens jeg røyket, og tenkte, det er ikke så verst. Jeg frøs ikke så mye som før, enda jeg hadde åpen skinnjakke og sommersko. Dette kunne jeg takle. Så kjøpte jeg kaffe. Så drakk jeg kaffe. Etter en liten stund gikk jeg ut.