søndag 26. desember 2010


Jeg tenkte på snøen da jeg la meg den kvelden. Den var så hvit og lett, liksom så ren. Jeg fikk lyst å bade i den. Vasse ut til knærne, for så å kaste meg ned på magen, såpe meg inn med den for å ikke la overgangen ved navelen bli så kald. Da hele meg var våt ville jeg legge meg på rygg i snøen, naken og med hvit hud, og kikke opp mot himmelen. Jeg ville stirre på et punkt mellom trærne og skyene, prøve å la sjelen min følge øynene, bli dradd inn i noe der oppe, og kanskje ville jeg ikke komme tilbake. Kanskje ville jeg bli der oppe. Flyktig i det blå. Jeg frøs ikke ennå.

Litt lengre borte satt det en katt. Den lot som den ikke så meg, men jeg visste den fulgte med. Jeg viet den ikke så stor oppmerksomhet, annet enn vissheten ved at jeg ikke var helt alene. Jeg, hvit mot hvit, og den, svart mot hvit. Bortsett fra magen. Den var hvit som snøen, og det så ut som den ikke hadde noen mage. Der hvor magen er, så det ut som den hadde en oval grop inn i kroppen, som om den hadde et hull i seg. Da ville den aldri kunne spise, for den hadde ikke noen mage å la føden fordøyes i. Det måtte bety at den ikke levde, og dette følte jeg på der jeg lå. Jeg var begynt å føle kulde nå, huden var stiv og frossen, og jeg prøvde å la være å hutre. Huden var hard og nuppete, jeg skulle ønske solen ville komme fram. Jeg skulle ønske den tok til å tine meg, og så for meg hvordan det ville se ut. Som når noen har satt ut et kamera og latt det filme, for så å spole filmen, så man kan se de små forandringene, og så drastisk det ser ut å se alt det som i hverdagen er oss usynlig. Slik ville det se ut når snøen smeltet lagvis rundt meg. Etter en liten stund ville det bare være noen få flekker igjen, kanskje en like ved armen min. Da ville jeg legge mitt hode på den, og puste varm ånde mot dette siste spor av vinter, og slik ville jeg og solen utslette alle spor. Bare meg selv igjen. En hvit kropp mot ennå ikke grønt gress. Om noen hadde filmet enda noen uker, ville de kanskje se huden min sakte men sikkert få en gyldnere glød. Folk ville kanskje la seg fasinere av dette, at et lite hvitt menneske kunne begynne å se levende ut bare av at solen traff det i noen timer og dager. Jeg ville late som ingenting og smile forsiktig mens jeg tenkte, jeg er lagt i lake og nå treffer solen meg slik at noe av meg blir usynlig, de kan ikke se hele meg. Som når en kvist i badedammen ser ut som den er delt like under overflaten. Man blir lurt av en hinne som brytes, slik de nå ikke kan se mine innerste tanker. De kan heller ikke vite at jeg engang skrubbet meg i iskald snø, bare for å oppleve denne våren. En liten fugl lander på stortåen min. Den kiler meg forsiktig, før den letter, og forsvinner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar