fredag 12. mars 2010
mandag 8. mars 2010
thoughts
Hund vil jeg ha. Men da kan jeg ikke reise. Eller, kanskje jeg kan ha med med hunden, hvis det ikke er for hektisk reising. Men jeg kan da slå meg nogenlunde til ro en plass også. Da kan jeg ha hund. Jeg vil ha hund. Hvis jeg vil reise til India må jeg gjøre det før jeg får hund. Hmm.
Jeg vil ha en hund med spisse oppover-ører tror jeg. Som en ulv eller schæfer, bare at den må ha mindre pels.
Skolen var foressten stengt. Noen har tatt nøkkelen bort. Det var så dumt.
Kirkefjord, 26.02.10
Idag våkna vi til solskinn og en fryst fjord. Det var så vakkert å se ut vinduet. Jeg sto opp, og vi spiste frokost. Idag måtte vi bryte av brunosten, for den var så tynn at det ikke gikk ann å bruke høvelen mer. Vi tok halve hver, jeg spiste brødskive med syltetøy og brunost.
Jeg har begynt å drømme så virkelig igjen. Jeg skulle ri Vidocq på stevne, og det var plutselig min tur. Jeg måtte skynde meg å sale på, og Synnøve hjalp meg. Men så kom jeg på at jeg ikke hadde byttet sko heller. Skoene var så svarte og nypussede, men jeg klarte ikke å få dem på meg. Så kom jeg på at jeg ikke hadde varma opp heller, og at jeg aldri kom til å rekke det.
Og så drømte jeg også at John Olav fra klassen på øksnevad hadde sendt meg en beskjed der det sto at han kunne hjelpe meg med hesten. Det var pappa som sa det. Jeg sa at jeg ikke trengte hjelp, og ville ha hesten for meg selv. Dessuten trodde jeg ikke på at det var John Olav som hadde levert en lapp. Så viste pappa meg lappen. Det sto at nå som jeg snart ville få en liten gutt, kunne han hjelpe meg med å passe gutten. Jeg skreik at jeg ikke skulle få en gutt og at hesten var min.
Så var jeg i fjorden igjen. Jeg så en sånn greie som snurrer oppe i verdensrommet komme ned fra oven. Den hang over fjorden en stund. Så skjedde det noe rart. Den var som en magnet, og trakk til seg en masse. En stor båt ble trukket rett inn mot huset vårt, og det var en litt skummel drøm. Det kom masse mennesker til også. De satt oppå båter og elefanter, tror jeg. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, for det var jo ganske rart. Men jeg tenkte på om jeg skulle si til farmor at vi måtte hjelpe menneskene, og be dem inn på frokost. Det var igrunnen en ganske pussig drøm.
Idag har jeg sett:
en mus
masse spor av hare og oter.
søndag 7. mars 2010
27.02.10
Så ble det en ny dag. Jeg våknet til tett snø. Så godt jeg sov med varmetepper i senga. Jeg sover ikke så godt som her noen andre plasser. I går kveld var det stjerneklart, men nå er det overskyet. Vi spiste frokost mens snøen dalte ned. Jeg spiste både kjøttrull og brunost, med litt jordbærsyltetøy under osten. Farmor liker å spise skalkene med litt sirup på. Etter kaffen gikk vi ut begge to. Det klarna litt opp ute, og jeg tok til å gå sti ut mot boden. Farmor tok skoffla og begynte å måke opp trappa på ny. Jeg orka ikke si at hun ikke burde. Det hadde ikke hjulpet, hun fikk bare holde på. Så fotograferte jeg litt i boden. Men det er egentlig ikke så artig som jeg hadde forventet. Uten at jeg helt vet hvorfor.
Kirkefjord, 26.01.10
19.34.
Kloden snurrer, det ser jeg. For nå har skyggene forandret seg. How can we go forward when we don’t know witch way to turn?
I morgen skal jeg inn i den gamle skolen. Jeg gleder meg.
I don’t belive in hitler. I don’t belive in Jesus. I don’t belive in kings.
fredag 5. mars 2010
26/02.10
Så sitter jeg nå endelig her. På farmors kjøkken, med to stearinlys på bordet. Jeg vil ikke ha mer lys, for det er fint å kunne se ut vinduet. Jeg skjønner godt hvorfor hun liker seg så mye bedre her. Fjellene er så mektige, som om de virkelig lever. Man føler en slags fred over å være her. Vi er ikke i veien for noen, og ingen bråker. Vi bare er her, vi. Jeg kan se to gatelys litt lengre borte, og det lyser i et vindu på det gamle fiskeriet, enda vi er helt alene her. Vi måtte tråkke oss sti, ingen har satt sine fotspor i snøen før oss. Et helt stykke land for oss selv, er det ikke fantastisk?
Det er en nydelig utsikt fra kjøkkenvinduet. Jeg kan se både hus og fjell og snø og gress og stjerner. Alt dette i et blikk. Alt er stille nå, men jeg kan likevel sitte lenge og bare se. Som om de store fjellene hypnotiserer. De drar blikket mitt oppover, til horisonten mellom fjell og himmel. Noen få skyer henger der oppe nå. Tro om det skyer over til i morgen. Livets bekymringer er langt vekke nå. Her er ingen ting å frykte. Det er betryggende å vite at hit kan jeg alltid komme. Om jeg ikke lykkes får meg en fin jobb og et hus med terasse og hage, er jeg alltid velkommen her. Det er som om penger ikke finnes. Som om strømmen er en pussig gode som gir oss lys i lampene. Vi har vann i vasken, og det forundrer meg, det også. Enda så langt borte vi er, så har vi faktisk alt vi trenger, og det er som om dette gjør at vi trenger det mindre. Jeg kunne slått på lampa og kokt meg kaffe med vannkokeren, men stearinlys og vedovn gjør så veldig susen. Når jeg tar opp macen føles det litt som en forbrytelse. Som om den er noe oppskrytt, noe som ikke hører hjemme her. Tenk, den er sikkert den første mac som ankommer Kirkefjord noensinne. Vi har skrevet ny historie.
Det er foressten ikke helt mørkt ennå, for det er skygge i fjellene. Himmelen gir oss enda litt lys. Det er ikke gatelysene som gjør det, for de lyser bare opp en liten bit der borte i veien, og for meg ser de bare ut som to lysende prikker. Så går det opp for meg at det er jo månen. Det er månelyst ute. Tenkt, hjemme merker jeg aldri månen, for det er så mange gatelys. Hva skal vi egentlig med dem? Vi bruker strøm som om verden ville gå under uten den. Hvorfor gjør ikke flere det som her, og lar naturen ordne opp. Jeg har måneskinn, og det er så fint. Jeg har ikke tenkt meg ut uansett. Ut skal jeg i morgen tidlig, når solen står opp skal jeg sitte her og drikke min kaffe. Jeg skal spise mange brødskiver, for det vil farmor. Jeg må spise opp, og jeg gjør det. Jeg orker ikke bekymre meg over det jeg legger på meg, og at jeg slett ikke får trent. Jeg får ta det som jeg kommer. Om bare noen dager er jeg tilbake i hverdagen min. Da skal jeg nok få presset treningen min inn i tidsskjemaet. Det virker foressten så uvirkelig nå, å løpe på en tredemølle mens svetten renner. Idag har jeg måket meg varm, snøen måtte bort utfor trappa, og sti ville farmor ha. Jeg ordnet opp, det ble sti. Vi kom oss hjem. Vi har det så koselig her, sier jeg, og farmor klapper meg på skulderen. Vi smiler begge to.
John Lennon. How. How can I go forward when I don’t know witch way I’m facing...
25 Februar 2010
Nå sitter jeg hos farmor. Vi har drukket kaffe. Masse kaffe. Jeg ble servert middag med en gang jeg kom. Kjøttkaker og poteter. Så spiste vi is til dessert. Så var det kaker. Uvandt å spise så mye, spesielt når jeg ikke får trent. Må prøve å ikke spise, men vanskelig å si nei når farmor finner fremme nye sorter kake og sjokolade stadig vekk, og vil jeg skal smake. Som hun sier; jeg er jo så tynn, (det hadde jeg ikke vært etter noen måneder her, kan jeg love deg).
Hun trives ikke i leiligheten, sier hun. «Det e nu likar i fjorden». Så drikker vi kaffe og småprater. Jeg forteller om valpen Wilma, og kan se at hun ser for seg et lite beist med tenner og klør. Hun liker ikke hunder. det er igrunnen synd, jeg lengter etter hund nå. Etter den lille søte valpen med så fine brune pletter på snuten, og små skarpe tenner. Jeg gleder meg til å få valp. Ser for meg hvor fint det hadde vært om jeg hadde hatt en liten valp her nå. Vi sitter i sofaen og ser hvordan det blir blått ute. Snakker litt om familie og om snø. Det er ikke mye å se ut vinduene her. Fjell, og toppen av noen hustak. Går du til kjøkkenet kan du se toppen av kirka. Hun savner å se havet, sier hun. Og båtene. Det er ikke så som en måse å se her, sier hun. Ingen harer heller. «E pleia å ha to skjura på terassen, men ingen måsa,» sier hun. Så skjønner jeg hvorfor hun ikke liker seg her. Ensomhet kan ha mange definisjoner.