Tenk at du sendte meg fugler! De kom, kikket på meg, satte seg ovenfor meg, på bortet mitt. Vi forstod hverandre raskt. Pratet dette stille språket som bare den som har lyttet lenge nok kan forstå. Jeg bestemte meg for å gi dem noe. Jeg ville simpeltent gi dem noe til gjengjeld. De hadde vært så snille, kom da jeg trengte dem. Det eneste jeg hadde å gi var valnøtter, men det bød dem visst ikke i mot, de hentet vennene sine og de spiste av hånden min. Hele tiden satt jeg og nøt de magiske øyeblikkene, jeg laget skisser, kanskje jeg viser dem fram en vakker dag, men bare kanskje. Jeg er ikke en dyktig tegner, men nå følte jeg at det eneste riktige var å tegne dem. La dette få et slags evig liv. Ikke et menneske så at jeg hadde fått fugler. Det forundret meg litt av de ikke la merke til det, at ikke de kastet et blikk bort, ut av samtalen de så tydelig ga seg hen til. Den eneste som så dem var meg. Det var det som var meningen, jeg forstår det nå. Et tegn.