og vil vi alle leve evig,

og aldri forlate våre sjeler,

som hester lenket i bittet?

I går kveld begynte jeg plutselig å gråte etter å ha sett en film på sengen. Den handlet om en fantastisk jente som døde i ung alder, hun var kunstner og hun elsket hester og mer vil jeg ikke fortelle, jeg vil heller spørre deg: tror du det kunne hende meg også? Jeg begynte uansett å gråte fordi jeg kom til å tenke på alt jeg har mistet, og alt jeg mister her og nå, hver eneste dag mister jeg mer og mer, og alt er ugjennkallelig og for alltid forbi. Jeg lot tårene renne alene på det mørke rommet, og en tanke slo meg: hvor er jeg egentlig? Jeg prøvde å late som jeg var i en labyrint, jeg lukket øynene enda det allerede var mørkt, og så for meg alle veiene jeg hadde å velge mellom. Det virket ikke. Jeg var like fortapt og alene, klarte bare ikke å få føttene til å rikke seg..

Da jeg endelig våknet var det med vissheten av å kunne mer enn jeg kunne da jeg la meg. Det må ha vært noe jeg har drømt. Ikke har jeg noen anelse om hva det var heller, en slags ukjent ny kunnskap. Jeg prøvde å kjenne etter i fingrene, som for å finne ut om de hadde noe å vise meg. Ingenting skjedde. Jeg satte meg ned i sofaen og prøvde å tenke. Etter en liten stund kunne jeg ikke lengre erindre følelsen. Jeg lagde meg en kopp te.

 13.12.10

I går hadde jeg tenkt å late som jeg var fransk. Ikke som at det var sommer, men som at jeg var kommet til et nytt sted, og ville utforske det. Helst ville jeg reist, dukket opp på nytt underlag, i helt nye klær og kun med mine egne sko på beina som skulle minnet meg på hvem jeg var. At jeg fortsatt var Sophie. Men det gikk ikke. Jeg måtte finne på noe annet. Jeg måtte oppdage Stavanger på nytt. Jeg skulle ikke gå ut og sette meg på min faste café, jeg skulle være ny, sette meg på et sted jeg ikke pleier gå, kjøpe en kaffe av noen jeg ikke hadde sett før og finne meg en vindusplass, og der ville jeg sitte og bla i aviser og se på alle menneskene som gikk forbi. En skissebok ville jeg såklart ha med meg, og i den ville jeg skrible ned tankene som måtte falle ned i hodet, som for eksempel om hvordan menneskene hadde forskjellig ganglag, og om jeg så noe mønster i det hele. Kanskje ville jeg se en søt dame med morsom hatt. Kanskje ville jeg vinke til henne om hun så i min retning. Men så gjorde jeg det ikke. Jeg sovnet. Sov på sofaen. Våknet. La meg i sengen. Sov. Jeg bare sov og sov, i nesten et helt døgn, som om hele meg måtte repareres innenfra, og hva var vel bedre enn å sove mens det hele pågikk. Kanskje jeg skal late som idag.

14.12.10

07.29

Jeg fant fuglekvitter på Spotify, og hvis jeg lukker øynene kan jeg nesten se for meg toppen av de høye grantrærne og den blå himmelen der oppe. Jeg kan omtrent føle suset av vinden som får grantroppene til å svaie, som om de er nært og langt vekke på en gang. Om jeg slapper av i hele kroppen og kniper øynene ekstra hard igjen, kan jeg se for meg hvordan det ville ha vært å være der oppe, en liten fugl i grantroppene med oversikt over hele skogen. Jeg var bare en jente der nede på bakken. Men jeg var ei heldig jente. Jeg husker jeg følte meg fri og glad, med min venninne ved siden av meg, begge to liggende på ryggen med barnåler i håret. Jeg kan ikke huske at vi sa så mye. Jeg tror vi undret oss litt på hvor mange forskjellige fugler vi hørte, for jeg har en erindring over en liten bok vi lagde i etterkant, der vi noterte oss hvilke fugler vi visste om i denne skogen som foressten lå et godt stykke fra nabolaget vårt. Det var ikke den vanlige skogen og derfor ble det mer hemmelig, mer magisk, å ligge der og kjenne duftene av skogen som var bare vår.

Hvis man så på denne skogen fra avstand, lignet den en stor øy. En øy med grønt hav rundt. Det var noe eksotisk og drømmende ved den, for den var så rund, nesten usannsynlig rund, som en slik øy man noen ganger kan høre om på tv eller kanskje i en barnebok. Dette grønne havet blafret i vinden, som små bølgeskvulp. Jo nærmere man kom, jo mer av skogen så man, som om den avslørte noen få av sine hemmeligheter, men det var ikke før man var så nær at man kunne røre ved den første greinen, at man virkelig så hva som åpenbarnte seg der inne. For utenifra var skogen så tett, så tett. Men så snart man steg inn, dukket under den første tunge greinen, var det som å komme inn i en slags ny verden. Så åpent og samtidig så tett. Her lå vi og hørte på fuglekvitter. Her skaptes drømmer og lengsel, og vi visste ingenting ennå.

08.29, har tatt oppvasken og laget meg en kopp vanilje-te

Tenk hvordan det ville være å bare gå tilbake i tid. Å for eksempel bare sette på noe musikk som fikk deg i stemning, og førte deg tilbake til din gamle kropp, men med de samme tanker og erfaringer som idag. Så fikk du oppleve det hele som en film, kanskje omtrent som å se en film på ny, gjerne en film du hadde som favoritt i barndommen, for meg ville det vært som å se Lion King, og jeg kalte det aldri løvenes konge, for helt fra jeg var liten hadde jeg lært hva som var det ekte, og jeg skjønte ikke alt de sa, men jeg likte å lytte til tonene og melodien i ordene, og lærte dem utenatt. Omtrent slik ville det kanskje være om man hoppet tilbake i tid, og var i sin barnekropp for en liten stund. Jeg ville prøvd å kjenne ekstra etter på følelsen av å være så liten og lett. For jeg tror ikke jeg kunne forandret handlingen, man ville spilt seg selv nøyaktig slik den aktuelle dagen fant sted, og bare kjent hvordan ordene kom rullende, og kroppen gjorde sitt. Men jeg ville som sagt nyte følelsen av at kroppen bare visste hva den var i stand til. Kanskje den tok til å klatre i et tre? Da ville jeg prøvd å kjenne ekstra etter på de sterke knærne, kjent hvordan de tok meg oppover, oppover, allerede større og bøyeligere enn resten kroppen. Antageligvis allerede med flere skrubbsår, men de gjorde ikke det minste vondt, for jeg ville ikke en gang ha plaster. Tro om det ville vært enklere å kjenne den svake smerten fra skrubbsårene enn styrken fra knærne?

(10.27, har spist en mandarin og laget blåbærte)

Da han bredde teppet over meg, og passet på at beina mine var dekket, latet jeg som jeg var død. Jeg stirret stivt framfor meg, kunne skimte den ene hånden min med rester av rød neglenakk. Jeg skulle nok ha fjernet den for et par dager sin, men hva kunne jeg gjøre nå.. Hånden lå urørlig på siden av meg, og jeg lukket øynene. Lot meg frakte til et slags drømmeaktig landskap hvor jeg bare gikk rundt og kikket i forskjellige rom. Det var ikke så mange møbler i rommet, bare en og annen stol og noen stearinlys. Jeg kunne erindre deler av en samtale, men klarer ikke å gjenskape den. Det var liksom bare en følelse av munner som snakket. Fred og stillhet.

22.31, ligger i senga

Menneskets verste fiende er seg selv, de må hele tiden prøve å løpe fra seg selv og andre artsfrender, og de kan ikke ta et hopp til siden, slik som haren, for å avlede en forfølger i snøen. Menneskene er vanskelige slik, de skal nemlig være så skikkelige alle sammen. De vil finne og bli funnet på en ordentlig måte. Jeg skulle ønske noe helt sykt kunne hende meg, som at en stor luftballong ble hakket på av en liten ørn eller måke, og den begynte å ta inn luft, omtrent som en båt, bare der oppe i det blå, og den skulle så ta til å dale ned mot meg. Jeg ville først vinke på liksom, bare for å prøve å gjøre det som var minst forventet av meg, liksom for å bryte en slags forutbestemt pakt. Så skulle den komme nærmere og nærmere, og jeg ville til slutt innse at den kom til å lande rett foran meg. Jeg ville se den ukjente i øynene og kanskje ønske han/hun velkommen tilbake, fortelle han/hun at fantastiske ting er i ferd med å hende, helt på ordentlig, og akkurat nå.

Selv om vinteren kan være fin, så har jeg denne lengselen. Jeg vil ha sol og naken hud, jeg vil ha klær som henger så enkelt på kroppen, jeg savner friheten ved å kunne tusle ut uten å finne verken sko eller jakke! Jeg vil dykke i lunka vann, kjenne bølgeskvulp mot haken hvis jeg ligger stille i vannoverflaten som en krokodille, og later som jeg venter på neste offer, med det gjør jeg ikke for jeg er snill innerst inne,  jeg vil tørke meg i solen slik at håret former seg etter underlaget og mitt hode, og blir et mystisk bindeledd mellom meg og kloden, vannet og solen. Jeg vil plukke et blad og late som jeg spiser det, leke med tanken på at om jeg skulle bli forlatt på en hytte uten vått eller tørt, så ville jeg faktisk kunne overleve på blader og bark, jeg ville finne bær i skogen og vaske meg ren i elven, så enkelt det ville vært å ha det slik. Jeg vil sette meg på et hvilket som helst tog og la det frakte meg hvor jeg måtte ønske, jeg kunne ha med meg en sovepose og vite at hvor som helst kan jeg bo, for jeg ville ikke fryse, og kanskje ville jeg velge å dra helt til et annet land, for selv om Norge er fint så kan Frankrike være finere, og kanskje ville jeg dra dit. Jeg ville pakke sekken, vaskepulver, undertøy og kanskje en genser, skissebok og noen gode penner, og så ville jeg sette meg på et tog som kunne ta meg med, og framme i Frankrike etter litt om og men ville jeg spasere selvsikkert ut av toget, og det første jeg ville gjøre var å kjøpe meg en baguett og noe godt å drikke, jeg ville finne meg en benk og sitte der og studere alle menneskene, og kjenne at jeg elsket dem alle, bittelitt, og det ville jeg være i stand til å tenke fordi solen gjorde huden min gyllen og fin, og håret mitt fikk lyse striper. Jeg ville le litt når jeg ser en stor knute, og kommer på at jeg ikke har greid det siden jeg forlot Norge, og kanskje ville jeg skaffe meg en børste og gre det, men sannsynligvis ikke, jeg ville nok heller la hår være hår, kanskje ville jeg gre det litt med fingrene en time senere, men ikke nå, jeg ville sitte der og smile mystisk, for jeg har ikke denne kulden som tærer på meg, som får meg til å samle opp et ekkelt hat og kun smile av og til, når jeg for en liten stund kan komme til å glemme av at jeg egentlig er iskald på beina fordi jeg valgte sko kun etter buksa jeg hadde på meg, og ikke etter snøen som hadde lagt seg i Stavanger for en dag, for slik liker jeg det, jeg vil gå ut og treffe herlige mennesker i tynne sko og tynn jakke og ikke tenke så fælt på hvem det er som jager oss mennesker hele tiden.

Det var slik jeg likte det, deg og meg sittende på en kvist, plystrende på små melodier om våre tanker, og noen ganger ville vi plystre på likt, det likte vi best, og da så vi litt på hverandre, og visste at vi var litt like, vi sa det ikke høyt, men vi visste det, og da ville du kanskje en sjelden gang plukke et lite blad som vokste på din side av kvisten, og gi det til meg, og jeg ville takke sjenert og plante det i hånden, der ville det gro fast og vokse sammen med meg, så fint det var å leke fugler enda vi ennå ikke kunne fly.

 

Det kan jeg glede meg til, til naboen begynner å skaffe seg

premiefønix.

I år, som mikrofon kan jeg synge solo når jeg vil..

Stop to the beat

bambam -før du blir kvalm

du det er kult

å nei,

det er et ferdig prosjekt

som et fiskehode

sa du,

og danset i vei til musikk.

Han flytter til usa

sang han

og kom kom kom tilbake.

Var det kanskje det

jeg var sikker på,

det er kulere

enn å ha et beger

i te-en på bordet

jajaja sa gitaren

det var det

den hadde igjen.

Hvorfor så du meg ikke da jeg gikk forbi? Mellom trærne der borte trødde jeg stille over mosen og du så meg ikke. Var det fordi jeg gikk så stille? Trødde varsomt over den myke matta, lot den ta over for mine små trinn, denne grønne matta som jo var ment for sin oppgave. Var det fordi jeg gikk i ett med de høstfarga bladene? Blafret håret mitt i takt med de snart fallende bladene, ga de mine egne farger en annen, kjedeligere? For hvem kan vel måle seg med et løvtre i full prakt, det viste seg sterkere og vakrere enn meg, jeg ble usynlig der ved siden av, kanskje, lille meg med brunbeige hår, så klart så du meg ikke, det var kanskje en fugl som fløy fordi ansiktet mitt idet jeg så på deg med mine faktisk blå øyne, en blåfugl, ja det må det ha vært, og den viftet med vingene sine i takt med mine øyenvipper, du kunne ikke se at jeg hadde farget dem svarte for anledningen, deg, på en benk der borte. Du så meg ikke, men jeg så deg, hele tiden.