Jeg legger visst merke til alt idag. Det var en fin dør, og det var som om den lyste opp rundt seg. Jeg kjørte videre. For en god stund siden ble en gammel låve revet vekk, og jeg gikk ut fra at det skulle bygges opp bolighus der istedenfor. Idag så jeg at de bygde en ny låve. En ekte låve, med låvedør og skråtak. wow. Det overrasket meg. En låve rives ned, en ny låve bygges opp. Det trenger faktisk ikke være verre enn som så.
Det er som om jeg har hatt så mye på hjertet i hele dag, men nå når jeg skal skrive ned, vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Men jeg så min søster vaske sin ponni. Han er hvit, og hun vasket han hvitere. Såpet manen hans inn, skylte bort med varmt, godt vann. La på han varme tepper så han skulle tørke uten å fryse. Og jeg tenkte: her ser jeg kjærlighet. Jeg så kjærligheten en kald vinterdag i stallen. Kjærligheten har ingen grenser, og burde ikke ha regler, derfor kan man se den overalt. Jeg så faktisk kjærligheten i meg selv idet jeg rettet teppene på hesten min, la dem perfekt for at de ikke skulle gnage, med en pad over manken for å gjøre det mer behagelig. En handling jeg faktisk gjør hver dag, uten å tenke over det. Er det sånn med alle, forsvinner kjærligheten, fordi det blir en vane?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar