Ikke en gang morgenens solskyer kan bruke slike skjørt.
Heller ikke kvinnen i ambulansen
Hvis røde hjerte blomstrer så forbløffende gjennom kåpen -
En gave, en kjærlighetsgave
Aldeles uoppfordret
Til en himmel
Som blek og flammende
Tenner sine karbonmonoksyder, til sløve
Øyne som har stivnet under skalkene.
Å min Gud, hva er det med meg
Som får disse sene munner til å skrike åpne
I en skog av frost, i et gry av kornblomster
Sylvia Plath
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar