Følelsen av å ikke ha luft under kroppen.
På den gode måten. Våren henger i stroppene mine som et seil som ikke trenger vind.
Våre tanker forenes idet vi er samstemte, og det er oss og ingen andre.
Bilder fosser inn i hodet mitt slik du aldri vil ane, og først da føler jeg meg fri.
For jeg trenger å seile på blå himmel en stund.
Og jeg liker å blåse ut mine egne stearinlys.
Jeg forlot mine tanker på bakken og vi ble ett.
Du kan ikke skjønne noe du ikke forstår, men
det er så mye man aldri skal berøre.
Blåklokke, la meg bare få tro at det brenner evig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar