Gjennom mitt vindu dandert med regndråper, brenner jeg stearinlys og hører på stormen. Det er fint å kunne høre den, regn som pisker mot vindusruta, vind som på en mystisk måte treffer veggene, fyller tomrom og får huset til å ule og knirke. Tro om huset kan sammenlignes med en ulv? Jeg har aldri hørt en ulv ule, jeg har aldri i mitt liv sett en ulv i det fri. Ganske trist. Men jeg tror det er fint å være ulv. Jeg vet ikke hvordan det er å være hus, de har nok egentlig lite til felles, ulver og hus.

Men hus har sine lyder og stemninger. Hemmelige trappetrinn som alltid knirker. Kjøleskap som bråker på sine sedvanlige, men sikkert også ulike vis. Jeg lurer på om hendelser og følelser kan henge igjen i hus. Tro om de suges inn i vegger og tapet, bak bilderammer og pianoer. Ligger der, og ulmer, uten å helt forsvinne. Jeg kjenner mitt eget hus for godt til å sanse dem, men kjenner du følelsen av å gå inn i et hus du aldri har vært, og få en slags følelse av hvem som bor der? Det er noe med lukten, lydene, og ikke minst, gjenstandene.

Lyden av storm. Den har alle hus, fra tid til annen. Og mitt lilla stearinlys fikk meg til å like den desto bedre. Min søster gav meg dette lyset, og jeg brenner det ned, men ikke bort, for det er glasset som kaster lyset lilla. Og jeg red i stormen i dag. Min hest og meg, med vinden i øynene, og innimellom, små regndråper i ansiktet. Så løp jeg i stormen. Meg og min hund, side og side, ikke alltid enige, men likevel sammen. Vi kjente stormen på kroppen. Nå kan jeg verken kjenne eller føle den, bare lytte, alene..