Håpet er en våken drøm

Jeg lå der, på randen mellom søvn og håpløs våkenhet, og tenkte på frostpinner. Jeg så dem først en og en, brune tynne bjørkepinner med denne tynne hinna av krystallisert glass, som så alt for lett forsvinner i varmen av fingrene. De ble flere, og jeg stablet dem. Så dem ligge oppå hverandre, en tanke i mitt hode, som fra intet. Det er som å sitte fast i et dataspill, og ikke kunne gjøre noe verken fra eller til, tanken ligger der, og du kan se den, men med en gang du prøver å nærme deg den, ta den frem, så forsvinner den. Jeg prøvde å rekke fingrene bort til de kalde pinnene, berøre dem forsiktig mellom tommel og pekefinger, se dem smelte, se dem komme nærmere hverandre bare av min egen varme, men så fort jeg tenkte tanken var de borte. Våkenheten. Så er det som om det hele bare var en drøm. Som om pinnene aldri fantes. De var der aldri, tenkte jeg, og ble bare våknere enn før. Så lå jeg der, og tenkte på pinnene, som ikke fikk komme sammen, fordi min egen bevissthet ledet meg fra mine drømmer. Og dyna ble så ekstra kald, en kropp alene, så ensomt å varme dyna for seg selv..