Noe surrer rundt i hodet mitt. Det er ikke en flue, ei heller en sommerfugl. Mer som en kanarifugl. Leter etter en vei ut, kvesser nebbet, skriker, HEI JEG FINNES. LA MEG FLY. Jeg prøver å mate fuglen. Ikke noe fancy, mer noen vanlige fuglefrø, for å få litt fred. Men fuglen går lei av å spise. Spiser ingenting. Fuglen lengter sånn at den ikke vil spise noe idet hele tatt. Verken tørt eller vått er godt nok. Jeg prøver å henge inn en vippe. La fuglen leke seg litt, la den få noe å bryne seg på. Det hjelper en liten stund. Men så er det som den er urolig igjen. Begynner å flakse, uten å fly. Holder seg fast med beina, i pinnen. Flakser hardt og kraftig med vingene, og vingene lager lyd. Det er noe man ikke kan se på dem som flyr ute, fritt. Da er allting så stille. I bur bråker man. Vingeslagene. De lager lyd omtrent lik en vaskemaskin. Noen vil si det ikke bråker, men prøv å lytte i noen timer, og stillheten synes å være langt vekke. Noen ganger tenker jeg at stillheten finnes ikke. Den er der aldri. Og kanarifuglen, den er lei av å flakse. Den setter beina i gitteret, åpnet nebbet, for ikke å si gapet, og skriker. SKVII SKVII, skriker den.
Jeg løper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar