søndag 13. desember 2009

Idag var en sånn dag jeg aldri kunne sluttet med hest. Sola skinte så vakkert gjennom rimkledde strå og vanndråpene som smeltet i trærne strålte som tusen små soler. Det var kaldt ute, men med gode klær og tepper frøs ingen av oss. Han bar meg så stødig bortover, og jeg sang. Han, min hest, med spissede ører og sol i manen. Den virket gyldenbrun i det sterke solskinnet, og det slo meg at sort ikke er en altoppslukende flat farge, også sort kan ha nyanser. Du, min hest, vakre skapning, min store stolthet.

Jeg hadde all verdens tid. Til å lukte. Se. Synge. Føle. Til å legge merke til hvordan sola traff meg så snedig i øynene, den blendet meg, men jeg kunne ikke kjenne varmen av denne store gule. Klappet hesten min, så glatt og perfekt i pelsen, manen tilfeldig blafrende i bevegelsene skapt av han selv. Så herlig å vite at et lite signal fra meg, og vi kunne fly over jordene i galopp. Jeg kunne stå i stigbøylene, lukke øynene fordi vinden fikk tårene mine til å renne, og tenke at tårene mine renner, men det er fordi dette øyeblikket må jeg aldri glemme, en følelse av lykke. Så fint å ha lykken framfor meg, som en gulrot jeg alltid kan nå.

Ikke spis opp gulroten min, jeg trenger den!

1 kommentar: