Vi tok farvel. Jeg visste det ikke helt sikkert da, men nå er du ikke mer. Jeg kom hjem, la meg på teppet sammen med deg. Tårene mine trillet av å se hvor tynn du var blitt. Hvisket i øret ditt hvor glad jeg var i deg. At du var best, best i hele verden. At det alltid ville være oss to, for du var hunden med stor H.

Jeg husker hvordan jeg pleide å komme hjem fra skolen og gå tur sammen med deg. Kvart på to, du ventet alltid, sto klar. Hver dag. Jeg husker spesielt en tur. Det var vår i luften, men jeg tror vi bare var i april. Jeg husker jeg hadde på meg skinnjakken, og hadde med meg kamera. Vi gikk til stadioen, spratt oppover de høye trappene, stoppet helt oppe på toppen. Solen traff oss så fint der oppe. Jeg tok av meg jakken og skjorta, vårsolen varmet så lett. Så deilig det var å kjenne solen varme, jeg gleder meg til det. Du sto på to bein, frambeina på gelenderet, og speidet utover. Slik du alltid pleide å se utover landskapet, som om du alltid syntes det var så vakkert. Var verden alltid vakker for deg, Floyd?

Jeg tror faktisk du alltid opplevde verden som god. Og du var med å gjøre min verden bedre. For du hadde så utrolig mye godhet inni deg du. Det var som om du strålte godhet, alltid. Var jeg lei meg var du alltid der og trøstet, tålmodig og stille. Til og med i dag, da du så jeg var lei meg. Snuste på ansiktet mitt, logret litt med halen, slikket meg på hånda. Kunne du forstå hva jeg tenkte på? Skjønte du ordene jeg hvisket deg i øret? At jeg savner å stå på ski med deg, savner du også det?

Jeg er glad vi fikk tatt farvel. Men likevel er det bare så trist. Å vite at jeg aldri skal se deg labbe mot meg mer, med et smil bare en hund kan ha om munnen. Å vite at jeg aldri mer skal se deg spisse ørene og skakke på hodet mens vi leker med en hårstrikk. Du likte det så godt du, hårstrikker. Tenkt om jeg bare kunne spolt litt tilbake i tid, og vi kunne funnet fram en hårstrikk, og sette resten av verden på pause. Jeg skal aldri mer sitte på muren utenfor huset, og se på deg. Aldri mer skal du sitte på fanget mitt, og bare være blid.

Det var bare en hund, vil noen si. Men de har aldri følt hvordan det er å være så motløs at man bare vil sitte og se på bølgene, og ha en hund som tok følge og passet på, i 5 timer midt om natten, i minusgrader. Jeg er glad jeg fikk takket deg for det. Men som jeg hvisket inn i den varme pelsen din; hvem skal nå følge meg, og sitte ved min side, legge en lapp på foten min, når jeg er trist? Jeg har deg ennå, ikke her, men i hjertet mitt, og jeg håper det vil føles bedre om en stund.